Å gjenskape en sperre

Hardemo kyrka ligger i Kumla i Örebro län i Sverige. Kirkebygget i dag er fra 1766, men selve kirketårnet står igjen fra ei eldre kirke fra 1100-tallet. I det pyramideformede spiret til denne kirka er det sperrer på 13 meter som er uvanlige i sin utforming. I denne videoen fra Örebro läns museum undersøker de en teori om hvordan sperrene har blitt laga ved å lage en tilsvarende sperre med tradisjonelle metoder.

Videoen er både pedagogisk og spennende, og jeg liker særlig godt at de diskuterer litt underveis verdien av å gjøre slike forsøk.

Ellers: Om du ser deg rundt inne i kirka kan du se en figur av Olav den Hellige fra 1200-tallet. Olav er kirkas skyttshelgen, og i nærheten av kirka ligger S:t Olofs källa hvor det har vært tradisjon for å gi ham offergaver.

Via kottke.org

Gratis lydbøker, laga på dugnad

LibriVox har siden 2005 samla folk og produsert gratis lydbøker basert på (stort sett) forelda verk som er blitt allemannseie. Til nå har tusenvis av romaner, sakprosabøker, novellesamlinger, magasiner og liknende blitt gjort fritt tilgjengelig – alt lest opp og delt av frivillige. Noen lydbøker er soloprosjekt, hvor en leser tar for seg ei hel bok. Men det er mange prosjekt som er åpne for flere deltakere. Et eksempel er FNs menneskerettigheter, som de prøver å få lest inn på flest mulig språk.

Det er noe nordisk litteratur på plattformen, men veldig lite på norsk. Nylig kom den første romanen på norsk: Den siste viking (1921) av Johan Bojer. Det er i tillegg noen dikt og eventyr, men jevnt over er det lite materiale på norsk foreløpig. Norge er likevel godt representert, med oversatte verker av kjente forfattere som bl.a. Hamsun, Ibsen, Lie, Undset, Bjørnson , Asbjørnsen & Moe, Amundsen, Kielland (på tysk), Nansen og Holberg. I tillegg dukker det også opp mer uventa norske verk, som ei barnebok av Hans Aanrud. På LibriVox sin blogg hadde de nylig et innlegg med tips om nordiske og baltiske verk.

Frista til å bidra? For å unngå at kvaliteten blir for dårlig, er det en liten prosess å komme i gang. Man må lage konto på diskusjonsforumet, følge noen ganske strenge regler og ha noen til å lytte gjennom det du lager. Å få tak i norske verker som er allemannseie er ingen sak, du finner f.eks. en del på Bokselskap og Prosjekt Runberg.

Den norske datamaskinen TIKI-100

Skjermskudd fra “TIKI-100 – A bit of Norwegian computer history“.

YouTuberen Ovesen.net lager videoer (på engelsk) om eldre datamaskiner, og i en av videoene presenterer han noe erkenorsk: Folkedatamaskinen TIKI-100. Dette er en norskprodusert datamaskin som ble lansert som “Kontiki 100” i 1984, men som måtte endre navn etter klager fra familien til Thor Heyerdahl. Datamaskinen var særlig tilpassa det norske markedet og selskapet bak, Tiki Data, fikk en stor avtale med norske skoler.

Den største nettressursen for TIKI-100 er nettsiden til Asbjørn Djupdal, hvor programvare og tekniske spesifikasjoner er bevart. Det finnes i tillegg en emulator, for de som vil prøve å kjøre noen av programmene på moderne maskiner. Nasjonalbiblioteket har også digitalisert en del av ressursene som kom på trykk, som f.eks. Instruksjonsbok for TIKI-100.

Dette er en maskin som mange nordmenn har minner til. I bloggen til Kantega hadde de i 2014 en 30-års hyllest til Tiki-100, mens spillbloggen RetroSpill har flere fine bilder. På den tidligere nevnte nettsiden til Djupedal er det også med noen diskusjoner om Tiki-maskinen. Der kommer det frem at TIKI-100 rev. C var immun mot Y2K-buggen siden den ikke hadde innebygd klokke, mens TIKI-100 rev. D ikke var forberedt på 1991 en gang. Det ble neppe et stort problem, da maskinene fort ble regna som utdaterte. Heldigvis finnes det flere av dem på museum. Og om du skulle ha en i egen eie, har Ovesen.net også laga en grundig video om hvordan en kan holde vedlike og/eller reparere en slik maskin.

Reklame fra Nordlys , 20.09.1984

Hnefatafls renessanse

Utsnitt av Ockelbo-runesteinen. (I, Berig / CC BY-SA)

Det var en levende spillkultur i Norge i middelalderen, og et av spillene de spilte har de siste tiåra fått en slags renessanse. I løpet av 2020 kom det to dataspillversjoner av Hnefatafl (også kalt for “vikingsjakk” og “the viking game”), som begge er tilgjengelige for kjøp på spillportalen Steam:

Men dette er ikke første gang du kan spille det med andre spillere over Internett. Siden 1998 har Aage Danielsen hatt en nettportal hvor spillere over hele verden kan spille mot hverandre. Du kan også spille en rask omgang mot datamaskinen i nettleseren, f.eks. på nettsiden Lutanho. I tillegg finnes det facebookapp, mobilapp, populær facebook-side og -gruppe og anmeldelser/bilder av spillet hos Boardgamegeek. Du kan lese reglene på norsk, eller få en grundig gjennomgang av arkeologiske og skriftlige kilder til spillet på engelsk (fra 2005).

Noe som kanskje er særlig spennende med Hnefatafl, er at det på ingen måte er fastslått helt hvordan man spiller det. Det finnes flere populære varianter av reglene, gjerne basert på historiske kilder, men også supplert med spillforståelse. Det dukker stadig opp nye funn av spillbrikker, som f.eks. denne spillbrikken nylig funnet på Lindisfarne (fra før vikingene kom). På lik linje med moderne spill (gjerne kortspill) fantes det neppe universelle regler for spillet, men en rekke regionale varianter som alle endra seg over tid. I World Tafl Fedearation sin årlige turnering spiller de i 2020 to varianter: Copenhagen Hnefatafl 11×11 og Historical Hnefatafl 9×9 (Saami Tablut).

Dialektkonkurranser

I 1984, 1986 og 1988 viste NRK sin TV-konkurranse Har det på tunga. I denne skulle ulike lag konkurrere om å kjenne igjen dialekter. I de siste åra har Nasjonalbiblioteket og Språkrådet gått sammen om en liknende konkurranse, men heller enn å gå for tittelen “Har det på tunga – kjendis” gikk de for Høtt sa du?. Åse Wetås og Linda Eide er programledere, og konkurransen går mellom to lag med en “kjendis” og en ekspert på hvert lag.

  • Første episode (20. mars 2018): Arne Torp, Tor Erik Jenstad, Marian Saastad Ottesen og Frank Kjosås. (ikke på nett?)
  • Andre episode (31. mai 2018): Arne Torp, Tor Erik Jenstad, Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella. Tilgjengelig via Språkteigen: del 1, del 2, del 3, del 4.
  • Tredje episode (27. september 2018): Arne Torp, Tor Erik Jenstad, Trine Skei Grande og Sigbjørn Johnsen. Tilgjengelig via Språkteigen: del 1, del 2, del 3.
  • Fjerde episode (14. mars 2019): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Rune Nilson og Espen Beranek Holm. Tilgjengelig via NB.no som video: hele opptaket
  • Femte episode (15. mai 2019): Martin Skjekkeland, Brit Mæhlum, Tore Renberg og Solveig Kloppen. Tilgjengelig via NB.no som video: hele opptaket
  • Sjette episode (8. oktober 2019): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Cathrine Sandnes og Ingerid Stenvold. (ikke på nett?)
  • Sjuende epsiode (10. desember 2019): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Jens Kihl og Kjersti Bjørkmo. (ikke på nett?)

The British museum om vikinger

I 2014 hadde the British Museum utstillinga Vikings: life and legend (arkivert nettressurs). I anledning utstillinga laga de ei 90-minutts livesending som ble vist på kinoer, og som nå er tilgjengelig på nett. I sendinga tar de for seg ulike sider av vikingtida, med et særlig fokus på Storbritannia. Sendinga er tidvis både svulstig og tabloid, men det er likevel en spennende produksjon. Mest av alt når den lar eksperter snakke om noen av objektene på utstilling.

British museum har hatt flere utstillinger knyttet til vikingtiden. I tillegg til denne over, fant jeg flere i en oversikt over utstillinger fra 1838 til 2012:

13. mai til 26. juni 1966: Swedish Gold / Swedish Art and Craftsmanship in the Gold and Viking Ages

14. februar til 20. juli 1980: The Vikings

12. september 1987 til 17. january 1988: The Vikings

12. april til 13. august 2000: Paid in Burnt Silver: wealth and power in the Viking Age

6. mars til 22. juni 2014: Vikings: life and legend

I tillegg kan en søke i både blogg og samling etter viking-relatert innhold.

Sangleken “Alle mine fine ugler”

Bare Egils siste bandkonsept er Bare Egils Spellemannslag, hvor han har med seg blant annet Tuva Syvertsen og Odd Nordstoga. En av deres låter er den ti minutt lange sangleken Alle mine fine ugler. Om man ser bort fra utmattelses-aspektet, er låta både fengende og enkel nok til at er moro å delta i den. Det sier stort sett seg selv, men det finnes også retningslinjer for hvordan å lage vers. Her er et lite utvalg:

Man kan fortelle hvor uglene er, hva de har og ikke har, hva de gjør og hvor de har vært. Man kan også fortelle om andre aspekter ved uglens gjøren og laden. Evt. kan man bare sette sammen ord på en måte som ikke nødvendigvis gir noen åpenbar mening.

Hvis man står fast kan man alltid si: «Jeg har ei ugle borti der». Det bør i tilfelle alltid etterfølges av linjen: «Og ei ugle borti der».

Man skal ikke forberede seg. Mye av moroa er å ha fullstendig panikk mens man synger fordi man ikke vet hvordan linjen skal avsluttes.

Det skal ikke foreligge avtaler om hvem som synger hvilke linjer. Det skal alltid være en overraskelse for alle hvem som synger neste vers.

Det finnes også en instrumentalversjon på YouTube, med retningslinjene som en del av videoen. Flere fremførelser: live på Riksscenen i Oslo og live fra øvingslokalet.

Skrams skrift

Det er noen befriende ved å lese om dyktige forfattere som prioriterer innhold over språk i sine egne skrifter. De fint formulerte setningene i deres publiserte verker har blitt gjennomlest og redigert på veien. I 2015 kom to dramastykker av Amalie Skram i trykk for første gang, Nina (1879/80) og Gjæld (1885-1887). Disse ble transkribert og bearbeida av Kari Gaarder Losnedahl, og i forordet til bokutgivelsen kommenterer hun noen av utfordringene ved arbeidet (s. 8-9):

Noe av det som gjør tydningen av teksten problematisk er Amalie Skrams stadige rettelser, spesielt i Nina: hun stryker og skriver over; flere ord er enten feilstavet eller hun benytter bevisst sin egen stavemåte; tegnsettingen synes tilfeldig og til dels ulogisk, og hun veksler mellom former som sa, sae’ og sa’e og lignende. I enkelte tilfeller forekommer det sammenfletninger i en og samme replikk som gjør den vanskelig å tyde. Personlige pronomen og substantiv er skrevet med liten bokstav – det var hennes skrivemåte på denne tiden. Men liten og stor bokstav etter punktum går om hverandre. Hun utelater gjerne parentesslutt – eller begynnelse. Kommaregler bryr hun seg ikke om.

Om du føler deg frista til å utforske Skrams håndskrift, ligger det en god del fra hennes hånd i NB sin brev- og manuskriptsamling. Les mer om Losnedahls bok i På høyden.

Agatha Christie ble (kanskje) inspirert av Stein Riverton

ABC Nyheter skriver om et (litt) oppsiktsvekkende funn. For det kan være at Agathe Christie har fått en ide av den norske krimforfattren Stein Riverton (Sven Elvestad):

Et gammelt britisk krimmagasin viser at Agatha Christie potensielt kan ha lest Rivertons «Jernvognen» før hun skrev en av sine mest berømte romaner, The Murder of Roger Ackroyd. Fortellingene bruker det samme sentrale grepet.

– Jeg sier absolutt ikke at Agatha Christie stjal ideen, mange kan ha samme idé, men det er fantastisk spennende å tenke på at hun kanskje kan ha lest Rivertons roman før hun begynte på Roger Ackroyd, sier den britiske oversetteren Lucy Moffatt, som bor i Norge.

Kort sagt er det funnet en tidlig engelsk oversettelse av Rivertons Jernvognen, noe som er interessant fordi den pionerer et fortellergrep som Agatha Christie har vært mer kjent for. Les hele saken hos ABC Nyheter (og for britisk dekning av det samme: The Guardian).

Rivertons bok har falt i det fri, så du kan fritt lese, laste ned og la deg inspirere av den på Nasjonalbiblioteket. Du kan eventuelt oppsøke Jernvognen (2003), en tegneserieroman av Jason, eller radiohørespillet fra NRK.

ABC

På høyden (ved UiB) har er en serie artikler knytta til spesialsamlingene i Bergen, og i “ABC – Pedagogikk, poesi og snodige dyr” ser Ola Søndenå på ABC-sjangeren. I artikkelen går han gjennom noen av utgavene de har i sine samlinger. For eksempel nevner han den første ABC-en på landsmål:

I 1880 utga Andreas Austlid og Vestmannalaget den første ABC-boka på nynorsk, innledet med et tidstypisk høgstemt forord: «Gud velsigne Boki, so ho kann verka fyre Bornom som ein varm og rein Ange fraa Skog og Dal og Fjell, fraa all hans friske Natur! Daa vilja dei faa hug til aa lesa. Det er Ynsket mitt, at ho kunde liksom lesa seg sjølv». I den neste utgaven av boka – utgitt i 1888 – har Austlid beholdt det samme forordet, men klokelig nok supplert med en mer pragmatisk og pedagogisk innledning – trolig fordi den nye utgaven var «Utgjevi med Statshjelp».

Austlid sin bok kan du lese på Nasjonalbiblioteket. Mot slutten av artikkelen kommer han inn på andre kjente norske ABC-er, som ABC (1986) av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Den er vel verdt å bla gjennom:

Nettsida Public Domain Review gikk for ei tid siden gjennom ei rekke ABC-bøker og så på hvordan de løste bokstaven X. Kanskje noen kan gjøre noe liknende med de norske?