Etter at det nye Munchmuseet åpnet har det vært mye snakk om hva Edvard Munch ville ha ment, gjort og sagt, hadde han bare levd i dag. Museets avtroppende direktør, Stein Olav Henrichsen, hevdet at Munch ville ha kjørt en elbil fra Polestar. Andre har ment at Munch anno 2022 ikke ville ha brukt det-og-det ordet og kastet glør på woke-bålet.
Sånt snakk er bare tøv. Døde mennesker er døde mennesker, ikke buktalerdukker.
Likevel: Munch ville ikke likt denne utstillingen!
Edvard Munch hadde en stor interesse for tekniske nyvinninger og jeg er ganske sikker på at hvis Munch hadde levd i dag, så hadde han nok ervervet en Polestar
Tru kva andre slags posthume vurderingar me har frå Munch? Eit raskt søk gjev eit lite utval av andre ting Munch hadde vore positiv til:
Kunstneren Per Elsdorff: «Burde ikke denne beskjedne kunstneren hatt litt oppmerksomhet han også? Det tror jeg faktisk Edvard Munch hadde likt.» (Kragerø Blad Vestmar 8. juni 2013)
Et bilde av Fredrik Langes gate i Tromsø fra 1952: «Dette er et motiv Edvard Munch ville likt å sette penselen i.» (Nordlys 5. februar 2007)
Et skjerf med Skrik-motiv: «Linda Brakstad Glenne viser fram et skjerf Edvard Munch ville likt å ha rundt halsen.» [Skjerfet har et skrik-litografi på seg] (Jarlsberg 1. okt. 2016)
Bilder på dataskjerm: «- Hva tror du Munch ville sagt hvis han hadde vært klar over at hans bilder kunne vises fram på en dataskjerm? – Jeg tror han hadde hatt stor sans for nye virkemidler innen formidling.» (Telemarksavisa 13. juli 1996)
Inngangspartiet til Miniøya i 2013: «I tillegg til billedgalleriet rundt festivalområdet har man også fått laget en helt ny inngangsportal til årets Miniøya, basert på Edvard Munchs Solen. […] Jeg er sikker på at Munch ville likt dette prosjektet godt. Så mye fargerikt engasjement fra så mange barn.» (Aftenposten 1. juni 2013)
Men eit problem med desse posthume vurderingane er jo at dei ikkje alltid er einige med kvarandre, til dømes har han litt ulike tankar om det nye Munch-museet:
Han hadde likt bråket rundt det: «Tajik tror PR-mannen i Munch hadde likt bråket rundt Munch-museet og ikke minst det store jubileet. Forhåpentligvis.» (Nettavisen 31. mai 2013)
Kanskje Munch kan bli ei slags historisk nikkedukke som det er fritt fram å meine på vegner av?
The Byrds var eit amerikansk rockeband som var meir eller mindre aktive frå 1963-2000. Det einaste faste medlemmet var Roger McGuinn, og han blei i 1969 involvert i eit prosjekt med Jacques Levy om å lage ein rocke-musikal basert på Ibsens Peer Gynt (1867). Denne musikalen skulle ha namnet Gene Tryp (anagram av Peer Gynt) og var sett til den amerikanske ville vesten rundt år 1840.
I eit intervju frå 1970 fortel McGuinn litt om prosjektet:
Well, it’s going to be an 1840s version of Peer Gynt, in the southwestern United States. […] Gene Tryp is the lead character, he’s Peer Gynt, you know, and he goes through all these Siddhartha changes, finding his own self, trying to get to know himself in the end, and he goes through a thing with this chick, and they’re in love and then this thing gets between them, and he has to go around, into different bags and different scenes, to get back to her. He finally gets back to her in the end, and he dies in her arms. It’ll be a classic, I think. It’ll be a top musical.
[…]
We’ll be using tapes and liquid projection . . . […] We’ll be playing our music on tape. […] We’ll have a twenty-three-piece pit band, also, in there. They’ll be correlating the music. There’ll be live musicians on stage doing hoedowns and stuff, and there’ll be the band, and there’ll be the tape. It’ll all be worked out and synchronized.
Og akk, hadde berre finansieringa vore på plass, hadde me kanskje hatt Bob Dylan på lista over ikoniske Peer Gynt-tolkarar:
The two wrote all of the songs together, and McGuinn had Bob Dylan in the mind to play the lead role. Tim Buckley and Jon Voight were other possible choices. The show was conceived as a lavish spectacle – moving towards a (then hefty) million dollar budget. However the withdrawal of backers David Merrick and Don Kirshned meant a budget cut to $300,000. Columbia Records» offer of $150,000 for right to the score didn’t help enough to meet the show’s financial needs, however, and interest in the project began to wane.
Prosjektet blei det altså ikkje noko av, men seks av dei 26 songane blei spelte inn av The Byrds. I tillegg framførte McGuinn (delar av) stykket i 1992 saman med studentar på Colgate University i 1992 under namnet Just a Season: A Romance of the Old West. Eg finn ikkje noko opptak av dette, men programmet for denne framsyninga gjer litt informasjon om strukturen i stykket.
Fyrste akt:
Chestnut Mare (song, tekst, wikipedia). Dette er openbert ein variant av Peer Gynt som fortel om bukkerittet, berre her er det ei hoppe. McGuinn syng litt frå songen når han snakkar om musikalen i eit intervju med NRK i 1991.
All The Things (song, tekst). Det er ikkje tydeleg frå songteksta kor i stykket dette er. I framsyninga er songen tidleg i stykket og Peer/Gene syng. Kanskje er det i bakrus etter brurerovet? Eller når han bestemmer seg for å reise?
Kathleen’s Song (song, tekst). Dette er enkelt og greitt ein versjon av Solveigs song, her sungen av stykket sin Solveig/Kathlene.
Andre akt:
Lover Of The Bayou (song, tekst). I framsyninga er denne sungen av «Mojo Man, Madame, Hookers» og ei kjelde seier at songen er frå ei scene «set during the Civil War, and Gene Tryp was smuggling guns to the confederates». Kanskje er dette ein variant av Peer som blir rik av å selje slavar og jesusikon?
I Wanna Grow Up to Be a Politician (song, tekst). Peer drøymer til stadig om storheit, så kor i stykket denne er frå er vanskeleg å seie. Kanskje er det i prat med sine utanlandske vener? Eller i stykket sin variant av Egypt?
The Robbin» of the Stage. Denne er ikkje gitt ut. Programmet seier han blir sungen av «The Plummer Gang». Kan gjengen vere stormen som synk skipet til Peer? Eller ein variant av dei ulike karakterane som skremmer Peer i siste handling?
Just a Season (song, tekst). Dette er nok ein eldre Peer/Gene som reflekterer over fortida og seg sjølv. Meir er det vanskelegare å slå fast.
Home on the Hillside. Denne er ikkje gitt ut. Det er ein duett mellom Peer/Gene og Solveig/Kathleen, så eg vil tru at dette er Peer i Solveigs fang.
Men me får kanskje snart fleire svar: «[McGuinn] is currently recording the songs of «Gene Tryp» from the play in which he collaborated with Jacques Levy in 1968. […] The project will include a booklet with the story behind the songs that made it a piece of musical history.» (kjelde)
Knut Westad (1955-2017) var den første norske Fantomet-teiknaren, og det var han som fekk i jobben då Fonna Forlag ville gje ut nye historiar om Ingeniør Knut Berg frå 2007-2009. Då Westad døydde i 2014, hadde dei med ei hylling av han i juleheftet, der dei mellom anna nemner at han hadde jobba med ein teikneserieversjon av av Henrik Ibsens Peer Gynt (1867). Dette vekka min interesse — kvifor hadde eg ikkje høyrt om denne utgjevinga før? Kor kan eg lese ho? I SNL-artikkelen om Westad får eg eit svar: «Westad jobbet i flere år med en tegneserieversjon av Peer Gynt, i samarbeid med Mari Tangen, men den ble aldri utgitt.» Det blei altså aldri ei utgjeving av det. Men det finst nokre spor på nett av kva som kunne ha vore.
Likevel føler Knut Westad at penselen tynger når han omarbeider Ibsens nasjonalepos Peer Gynt. «Jeg var i grunnen livredd for mine egne tanker,» forteller Westad. «Min første tanke var: dette kan jeg bare gjøre ved å beholde originalteksten.» Den tidligere Fantomet-tegneren beskriver boken, som «noe midt mellom illustrert fortelling og tegneserie». […] Det er imidlertid ikke spenningsversjonen av Peer Gynt Westad nå lager, målet er å gi historien en dramaturgi som passer tegneseriespråket uten å ødelegge originalhistorien. For å få et bredere dramatisk spillerom, har han byttet ut Tigalos realistiske strektegning med fargerik akvarell.
Her kjem det også fram at boka skulle vere klar alt i 2000, utgjeve av Fantasi-Fabrikken. Neste spor er frå 2006, då Westad er med på «Tegneseriens dag» på teikneseriemuseet i Brandbu. Oppland Arbeiderblad skriv om arrangementet, og har med litt om Westad: «Westad er for tiden aktuell med tegneserien om Peer Gynt som kommer ut til høsten. Bildene i tegneserien er laget av blant annet olje og akrylmalerier.» I artikkelen er det med eit bilete av Bukkerittet, som skal vere omslaget til teikneserien:
Seinare same år deltek Westad på «Vossastreken». Serienett er på arrangementet og skriv om Peer Gynt-prosjektet i ein artikkel der dei gjengjer litt informasjon om kva verket skal vere: «Dette er en bok på 100 sider i blandet media. 32 av sidene er i tegneserieform. Der det er dramatikk, er det lagt opp til tegneserier». Artikkelforfattar Kristian Hellesund deler fleire år seinare eit bilete på Facebook der ein får sjå ein av desse 32 sidene — eit utdrag frå Peer sitt møte med Bøygen:
Eit siste spor er ein artikkel frå desember 2006 der det står at Westad hadde eit samarbeid med Leser søker bok. Og det er alt eg kan finne om prosjektet i denne omgang. Eg håper at meir kjem fram i lyset etter kvart, då eg vil tru at arbeidet finst der ute eit sted.
Om du blei fysen på Peer Gynt som teikneserie, finst teikneserieromanen Peer Gynt (2014), skrive av David Zane Mairowitz med illustrasjonar av Geir Moen. Stripeserien Peer Gynt av Thomas Sierk Rian (2014-2015) låner også fritt frå Ibsens stykke, men er ikkje ein adaptasjon. Så kom det faktisk ein teikneserieversjon av Peer Gynt alt i 1961, av Arne Øverland og Per Opøien — men meir om den i eit seinare innlegg.
Hausten 1957 hadde NRK ein limerick-konkurranse i seks omganger, der dei ba folk om å sende inn sine bidrag. Kvar 14. dag kommenterte Andre Bjerke og Erik Bye nokre av bidraga, og året etter blei ein del av dei gjevne ut i boka En midjesmal frue fra Grue. Mange av dikta handlar om aktuelle tema i samtida, og blant dei var målsaka:
En riksmålstilhenger fra Grensen kom febersyk til doktor Jensen. På doktorens «Nå?» svarte mannen som så: «Jeg tror jeg har fått influensen.»
Gunner Stavestrand, Oslo. (s. 38)
I same pulje som dette diktet, kom det to til med same grunnidé. At dei tre dikta blei sende inn uavhengig av kvarandre kallar Bjerke «et av de mysterier vi av og til møter i åndslivet».
En dikter vi kjenner fra skolen som talsmann for riksmålsparolen ble sur som en løk da vi bød ham for spøk på et sprudlende glass Cocen Colen.
Ludvig Carlsen, Tønsberg. (s. 40)
Bjerke kommenterer:
Foran mikrofonen erklærte jeg at jeg godtok poenget, men ville nedlegge protest mot bildet «sur som en løk». Dikteren kunne gjerne sagt «salt som et jordbær» eller «blå som en rubin» eller … Her ble jeg avbrutt av Erik Bye, som sa: «Så, så! Ikke bli bitter nå!»
Han omtaler også limericket som eit hardt slag for riksmålet, men etter dette tredje limericket tenker han at saka står 1-1:
En norsklærerinne fra Rama gav sin klasse et samnorsk-proklama: «Hugs: det ender på -a! Skreiv du -a, gjeng det bra! Skreiv du -en, strauk du blankt til eksama!»
I språkpodkasten Språktalk (av Helene Uri og Kristin Storrusten) har dei ein episode om «Arvede ord», det vil seie dei ord og vendingar ein har internt i ein familie. Forfattaren Tor Åge Bringsværd er også innom dette i sitt foredrag Min vei til science fiction (bok, foredag), der han koplar det opp mot «cockney»-prat:
Det var ikke et språk som ble benyttet ute eller overfor fremmede, det var et språk til «hjemmebruk». […] For et ungt øre kunne det ofte bli misforståelser, eller misforfjamselser, som min mor pleide å kalle dem – et ord som ikke må forveksles med forfjamselser (som betyr overraskelser), noe som absolutt ville vært ganske forfjampelig (ergerlig), for fremdeles å holde seg til det litt spesielle vokabularet. Så det gjaldt å handtuple det riktig. Derfor – for å være helt tydelig og si det enkelt – hendte det at de i stedet for «misforståelse» valgte et ord som nesten lignet, nemlig misforstoppelse. De satte også egne navn på tingene omkring seg, som for eksempel paraplaks (paraply), komerasje (garasje), servitutt (serviett) og øyelokkelig (øyeblikkelig). At jeg selv som ganske liten kalte lommetørkle for buntesusle, ble tatt imot med begeistring og interesse av husets kvinner, husker jeg, og straks tatt inn i stammens felles vokabular.
Min egen interesse for språk og merkelige ord begynte derfor ganske tidlig. Sitvasjasken var slik at jeg ikke akrobat hadde noe valg, kan vi vel også si. [… F]remdeles kan jeg høre små brokker i hodet, og jo mer jeg tenker på dette kvinnespråket, jo mer forstår jeg hvilke deilige hoppeklinker de var, alle disse jentene, og at de fortjener taken tuss med slufse fordi de så tidlig lærte meg hvilken herlighetens pannekake det gir oss å tulle med språket.
Han har tidlegare skrive om det same i Det eventyrlige (1991), der han skriv direkte til si mor og tante:
Det er rent så en kan le seg en skakk hårtull, men hvis de to leser dette avsnitt rett og akrobat, uten å dubbe – og hvis jeg ikke har handtuplet det altfor klønete – er det mitt håp at ingen av dem forsvimer og må på sovelefse, men øyelokkelig får inn i tippetoppen at det jeg proberer å si, er at de begge er to deilige hoppeklinker som fortjener stjerne med slufse og taken tuss fordi de så tidlig lærte meg hvilken glede det gir å tulle med språket. (Slik at falle blir rulle, paraply blir paraplaks, serviett blir servitutt og garasje blir komerasje.) Ellers tror jeg – A. Herre min hatt! – Å, herlige pannekake! – at jeg rett og slett primer! For enhver annen lesemåte er slettes meg ikke å betrakte som annet enn en forfjampelig misforstoppelse. Godjø!
(Sjølv hugser eg godt ord som «kattafontelalog» og «all-bings» frå eigen oppvekst.)
Litt før klimakonferansen i Glasgow (COP26) hadde The Guardian eit intervju med Greta Thunberg der ho fortel om livet sitt og klimakampen. I det høvet kjem journalisten inn på internhumoren i klimaaktivisetnettverket til Thunberg:
And then we have these internal jokes, like the poem about the baby carrot.” At this point, I have to admit to her that she’s lost me. But she’s on a roll. “It’s Henrik Ibsen. You can Google it. We sometimes have discussions where we just write ‘babycarrot, babycarrot, babycarrot’.” (I do Google it later, and discover it’s a source of contention whether Ibsen actually wrote the 11-word poem Dear Babycarrot.)
Berre for å slå det fast: Ibsen har aldri skrive eit dikt om babygulrøter. Det er ikkje eit ope spørsmål eller «a source of contention». Det er tull – Digt og forbandet Løgn. Men kor kjem så denne ideen frå? For det er ikkje berre Greta Thunberg som skriv om diktet. Sjå til dømes denne analysen, som eg trur er satirisk meint:
Within this context, therefore, the babycarrot in Ibsen’s poem could be seen as the working classes, who are perceived as “ugly” and insignificant (“small”) by those in power and are thus forced to live in their shadow.
Ein brukar på Quora ber også om ein analyse, og mens fleire heldigvis viser til at diktet ikkje er av Ibsen, er det nokon som vel å bite på:
Perhaps Ibsen is making a hint of youth, how young people grow up in the shadows of their parents and, despite being newly grown, he considers them ugly compared to their parents. The interesting thing here is the contrast. Being smooth and more perfect is less desirable in this poem than being knobbly and aged. There is a character in an older carrot that is missing in the young.
Sjølv om Ibsen ikkje skreiv eit dikt om gulrøter, har altså nokon gjort det, og Ibsen har av ein eller annan grunn fått æra for det. Diktet ser altså slik ut:
Kjære, babygulrot
Babygulrot Liten Stygg Lever i gulrotens skygge Babygulrot.
Forfattaren er (framleis) ukjend, men det er kreditert til «Henrik Ibsen, 1942». Det kan sjå ut som diktet fekk merksemd i den engelstalande verda gjennom eit innlegg frå tumblr-brukaren ticklishvagina den 21. mai 2015. Ho er norsk, men set diktet om til engelsk for bloggen sin:
Dear, babycarrot
Babycarrot small ugly lives in the shadow of the carrot babycarrot
Innlegget har i skrivande stund 141237 samhandlingar berre på tumblr. Om ein søkjer på «Ibsen baby carrot» på google, kjem det fleire skjermdumpar av innlegget på twitter, reddit og andre sosiale media. I tumblr-innlegget viser ho ikkje til kjelde, men ein kan sjå frå biletet at det truleg er frå dikt.org, der ein framleis i dag kan finne diktet (kreditert til «Ukjent»). Etter å ha gravd litt i Archive.org sitt nettarkiv og i det som ligg ute i dag på dikt.org, har eg laga meg ei slags tidslinje:
29. november 2014: Diktet finst kanskje på «nye dikt» på forsida til dikt.org, men dette kan også vere eit anna dikt med same namn (sjå nedanfor).
29. mars 2015: Dette er den eldste arkiverte versjon eg finn av sjølve diktet. Her er «Henrik Ibsen, 1942» med.
31. mai 2016: Diktet blir lagt inn på ny av brukaren Rosa Klebb med kommentaren: «Det var oppgitt feil forfatter, men det er fortsatt et veldig fint dikt og jeg må analysere det i norsken så ikke slett!!»
Eg kan altså ikkje finne sikkert kven som oppretta diktet, men kanskje det kan vere verdt å høyre med «Dr Julius No» eller «Rosa Klebb»? Hen som driv dikt.org vil kanskje også finne meir i sine loggar.
Eit anna mogleg spor eir eit anna dikt med same namn («Kjære, babygulrot!») som eg finn på dikt.org rundt desember 2014, men som står oppført med «Max Marius 03. mars 2014». Eg tok kontakt med Max Marius, og han stadfestar at han skreiv dette diktet, men hadde ikkje noko meir informasjon om det andre babygulrot-diktet.
Personen bak diktet kan i alle fall skryte på seg internasjonal merksemd langt ut over det dei fleste norske dikt får. Brannfakkel: kanskje er det eit av dei mest lesne norske dikta frå 2000-talet? Om ein ser vekk frå songtekstar, trur eg at det er høgt oppe på lista, i alle fall. Med tanke på kor utbreidt diktet er på nett, er det vanskeleg å klandre Thunberg for at ho tek det for god fisk. Og kven veit, kanskje var skuletimen ho hadde om Ibsen på ein fredag?
Denne artikkelen ble først publisert i Atrium 1/2016. Jeg har gjort små endringer og tilpasset den for nett.
Etter Magnus Carlsen sin suksess, har Norge mindre støv på sjakkbrettene og en noe større forståelse for begrep som «rokkade» og «enpassant». Da det er funnet sjakkbrikker på bryggen i Bergen fra middelalderen, vet vi at de norske sjakkhistorien har sine røtter langt tilbake i tid. Likevel har det partiet som er sett av flest nordmenn, fått ganske lite oppmerksomhet. Vi vet at det var en vennskapskamp og at den startet med en spansk åpning. Vi har opptak av de siste trekkene, samt hvit spillers aggressive reaksjon på å bli satt i sjakk matt. Men hvor mye mer vet vi egentlig om kampen som foregikk i Sjeik Ben-Redik Fy Fasan sitt telt i Flåklypa Grand Prix (1975)?
Spansk åpning
«Soksess for min schpanske åpning» sier en velfornøyd Sjeik Ben-Redik Fy Fasan, før han blir satt i sjakk av Desperados. Det stopper ikke sjeiken: «den sjakk helt ofarlig. Jeg bare gå mellom med tårn.» Etter å ha bli satt i sjakk igjen, blir sjeiken mer utålmodig: «Do tro du væra smart, jai bare flytte Hans Majestet til H – 1 – og do like langt!». Når Desperados så setter sjeikens gullbelagte konge i sjakk matt, hisser sjeiken seg opp og sveiper alle sjakkbrikkene ned på gulvet. Utover denne noe politisk ukorrekte dialogen, er det ingenting i hverken manuskript eller Flåklypa-bøkene som sier noe om trekkene mellom den «schpanske» åpningen og den stormfulle avslutningen. Det finnes heller ikke noe mer å hente i intervju eller annet tilgjengelig bakgrunnsmateriale (som jeg har klart å oppdrive).
Det betyr ikke at partiet har blitt fullstendig oversett. I forbindelse med Magnus Carlsens VM-kamp i 2013, har VGTV et innslag om Flåklypa-partiet. Her kommenterer sjakklandslagspiller Ellisiv Reppen at hun ikke kjenner det igjen, «men det så ut som et helt vanlig parti» og at det er en fin avslutning. Hans Olav Lahlum tilføyer at «Desperados-offeret» er blitt et begrep i sjakkmiljøet. NRK er også på banen, og samme år diskuterer de partiet med følgere på twitter. Her dukker det opp en viktig ledetråd:
@frodesaugestad@NRKsjakk I en bok av Agdestein så nevner han at E. Desperados avslutning minner om «Yanovskij – Toriran 1953»
Boka som siktes til er Simens sjakkbok (1997), men kampen det siktes til er egentlig «Yanofsky – Tornerup, København 1947», som har blitt vist til med feil navn mange ganger i sjakklitteraturen. Kan Kjell Aukrust og Ivo Caprino ha funnet inspirasjonen her, og dermed det fulle forløpet til partiet?
Simen vs. Aukrust
At det er nettopp Simen Agdestein som har undersøkt Flåklypas sjakkparti, er neppe noen tilfeldighet. Det kan virke som om det er skjebnen som bringer dem sammen, da Simen er oppkalt etter Aukrust sin debutroman (Simen). Kanskje det er derfor Simen utfordrer Aukrust til et parti sjakk i 1989, som Aukrust selv beskriver i en artikkel gjengitt i Nordlys 28.12.1989:
Jeg hadde ikke spilt på flere år, og la meg i hardtrening med sjakk-computeren. Jeg leste sjakkteori til langt på natt før dette møtet. Jeg spilte hvit, og greide nitten trekk. Da foreslo Simen remis. Jeg var fornuftig nok til å ta imot tilbudet, to trekk før sjakk matt.
Hvorvidt de prata om bakgrunnen for partiet i filmen er uvisst, men i tidligere nevnte Simens sjakkbok (1997, s. 71) skriver Agdestein:
Som en liten kuriositet tar vi med den følgende kombinasjon, som minner forbløffende om avslutningen mellom gorillaen Emanuel Desperados som svart og sheiken Ben Reddik Fy Fasan i klassikeren Flåklypa Grand Prix. Her er det riktignok andre spillere som står bak.
Yanofsky vs. Tornerup-partiet han viser til, er nevnt i flere utgivelser som var gitt ut i Norge innen Flåklypa Grand Prix ble produsert, blant annet Sigurd Heiestads bok e2-e4 (1958) og Magasinet for alle (1947-20). Aukrust avslørte at han leste seg opp på sjakkteori før kampen mot Agdestein, og det er dermed en viss sannsynlighet for at han også kan ha lest sjakkteori tidligere. Kanskje det var her han hørte om kampen i København?
I motsetning til Fy Fasan, innser Yanofsky at han har tapt, og gir seg dermed etter partiets 18. trekk. Om du sammenligner stilingen med hvordan det ser ut i første stilling som kan ses i Flåklypa Grand Prix, kan du se at det er et par forskjeller:
Som Agdestein påpeker, er det «forbløffende» likheter mellom de to partiene. Likevel er det også en del forskjeller, og de lar seg ikke lett forklare. Det er nemlig ikke nok å bare modifisere København-partiet, det må grunnleggende endringer til for å kunne forklare den manglende hvite bonden. For hvert trekk som tilføyes eller endres, må følgende trekk også reagere på en logisk måte. København-partiet kan ha vært inspirasjonen til Flåklypa-partiet, men det hjelper oss ikke mye med å gjenskape sistnevnte.
Remis?
Selv om man ser på København-partiet som et dødspor, trenger man ikke å feie brikkene av brettet helt enda. Det at det ikke finnes noen tilgjengelig informasjon om Flåklypa-partiet, betyr at en rekonstruksjon av kampen ikke kan sies å være feil, men bare mer eller mindre sannsynlig. Det finnes mange mulige måter å nå den første posisjonen man ser i Flåklypa Grand Prix, men om man stiller krav om at både Desperados og Fy Fasan spiller noenlunde logisk, er det nok betraktelig færre muligheter. Det kreves en viss kompetanse i sjakk for å kunne rekonstruere en slik kamp, så jeg henvendte meg til det internasjonale sjakksamfunnet Reddit.com/r/Chess. Her blir vi møtt med en lett blanding av skeptiske og entusiastiske kommentarer, som til slutt leder til et forslag fra norske Henning Kjøita:
Etter 19. trekk i dette partiet er man der hvor partiet i Flåklypa Grand Prix starter, og trekk 20.-22. er de man ser i filmen. Kjøita har dermed klart å rekonstruere et mulig forløp, men er det sannsynlig? Kjøita innrømmer selv at sjeikens 14., 15. og 18. trekk er noe underlige, men så må det vel understrekes at sjeiken selv fremstår som nokså underlig i filmen. Desperados spiller jevnt over bra, noe som passer med seieren til den «dumme ape».
Sjakk matt
Når Desperados gjør det siste trekket, innser hans motspiller at kampen er over: «Sjeik Ben-Redik matte sjakk?! Du din… Jeg ikke gidde tid til å spille sjakk med den dumme ape, jai heller studere den tegning.» Og i det sjeiken trekker frem tegningen av Il Tempo Gigante, er scenen over, og filmen fortsetter. Det var alt vi skulle få vite om denne sjakkampen. Caprino er kjent for å vie mye tid til detaljer, og det er derfor grunn til å tro at brettet man får se i filmen ikke er tilfeldig. Trolig har de sett på kampen fra København som inspirasjon, men introdusert noen endringer for å gjøre det til et unikt parti sjakk. I så fall vil Kjøita sin rekonstruksjon være det foreløpig beste budet man har på hvordan Norges mest sette sjakkparti gikk for seg.
Det er fristende å avslutte med en sjakkscene fra Aukrust sitt liv. I hans selvbiografiske bok Slipp ham inn (1979, s.170) viser han nemlig til blandede erfaringer med spansk åpning:
Jeg åpner «spansk» mot en pike med rødt hår. Bevares hvor pen hun var! Jeg så mere på jenta enn på sjakkbrettet. En gang iblant kom en slank hånd til syne over bordplaten når en brikke skulle flyttes – og senere et hvitt smil, da hun satte meg i sjakk matt.
Selv om Desperados har et hvitt smil når han setter sjeiken i sjakk matt, spørs det om det er samme kjemi mellom dem som mellom Aukrust og den rødhåra jenta.
UR gör program för dig som vill förstå världen. Vi vill underhålla, väcka nyfikenhet, roa, ge dig aha-upplevelser och sätta saker i sitt sammanhang. Du kan titta eller lyssna var du än befinner dig – i skolan, hemma i tv-soffan, på bussen.
Og som ein del av sitt pedagogiske tilbod har dei laga ei rekke korte videoar om svenske dialekter:
I desse videoane får du forklart viktige trekk med kvar dialekt, du får høyre unge mennesker som taler dialektane i dag og du får stort sett eit kort historisk innblikk i kvifor dei skil seg frå dei andre. Alt saman fint produsert med illustrasjonar og arkivklipp. Stas!
Amma, dyd og Otto er palindromar, det vil seie ord som ein kan lese begge vegar. Som alle andre utfordringar, går det sport i å lage så lange palindromar som mogleg, og eit av dei største palindromverka (på engelsk i alle fall) er romanen Dr. Awkward & Olson in Oslo (1980) av Lawrence Levine. Han er på engelsk, men som du kan sjå har han «Oslo» i namnet. Tyder det at det er ei norsk kopling?
Fasit: Nei. Namnet på romanen er namna til to av personane i han. Dr. Awkward er eit palindrom, det same er Olson in Oslo. Ein må berre sjå bort frå mellomrom og teiknsetting. Dessverre er truleg det den einaste grunnnen til at Oslo er involvert, at det er hendig for palindromet sin del, men lat oss nå likevel sjå litt nærmare på denne romanen.
Dr. Awkward & Olson in Oslo finst ikkje på nett per no, og det kan sjå ut som om det er ganske vanskeleg å få tak i eit eksemplar av romanen, men han finst heldigvis i minst eit amerikansk bibliotek, og då er det vel berre snakk om tid. Det næraste ein kjem på nett, er ei slags redgjøring for prosjektet frå forfattaren sjølv. Der skriv han litt om korleis han jobba med å lage palindrom, og kor «obskure» ord han tillot seg å bruke. Han skjønte også at det ikkje var mogleg å skrive ein vanleg roman:
But now, determined to construct the palindromic novel, I found myself on shifting ground. I quickly realized that even a solid schema was only the beginning. I needed dialogue, action and whatever character development I could manage. I realized that a palindromic novel as a fast read, with pace, excitement and a believable plot with a slam-bang finish was a mostdistant possibility. Palindromes of great length do not lend themselves to simplicity.
Så korleis løyser han det? Jo, han går for fri assosiasjon – omtrent som dei tidlege modernistane (t.d. James Joyce). Og korleis ser det ut? Redegjøringa har fleire døme:
DR. AWKWARD’S RAGE ESCALATED: «ROY! DRAT! AH, SAPRISTI! PEEP! I NIM! O, DONNA’S RAE, YET A FLAN, GISLA REVES! EYE ENOS, SOR CAD, NA, HADES SAP. OLSON IN OSLO – AH – DOOM!»
«DOOM?» SPAKE SAM X. «NO, I TARGET NINE PO HABIT HOOPS. O, CAW ME! HADE, TSO, PIR, EVA C. NIN. OSLO ME, HADE. SOP RET NIO: TI BUS, N. ABE EBAN? NOT SO, BOSTON.»
DOC AWKWARD LAUGHED IN SOME GLEE: «EE! GYM'»
Og når det same avsnittet kjem att seinare i boka, baklengs, ser det slik ut:
«MY GEE! EEL GEM! O, SNIDE H.GUAL, DRAW KWA COD. NOT SO, BOSTON?»
«N. ABE EBAN (SUBITO!) INTERPOSED: «AHEM!»
OLSON IN CAVE RIPOSTED: «AHEM? WACO’S POOH! TI! BAH! OPEN INTEGRATION? XMAS, E. KAP’S MOOD. MOOD – HA!»
OLSON IN OSLO PASSED A HAND ACROSS ONE EYE.
«SEVERAL SIGNAL FATE YEARS – ANNO DOMINI. PEEP IT, SIR PASHA. TARDY ORD. ETA LAC SEEGARS, DR. AWKWARD.»
Levine insisterar på at det ikkje er «nonsense», men heller at kvar digresjon og frie assosiasjon dannar ein del av ei heilskap. Men er det eit plott? Og kven er så denne Olson in Oslo? Forfattaren forklarer:
The book, I decided, would be a modern morality play in the form of a detective-chase novel. It would be a contest between Dr. Awkward, a man of unrelieved vice, criminality, corruption and knavery, the avatar of absolute immorality on earth, and Olson in Oslo, the manifestation of human goodness and moral eloquence, a strong wise old graybeard, the conscience of the planet. […] The plot involves a bumbling private eye, Sam X. Xmas, and his inamorata, Mabel E. Bam, who with eleven of their close associates succeed (with the conspicuous help of Olson) in tracking down and bringing Dr. Awkward to justice. After decades of malefaction, the man of monstrous evil will no longer pollute the planet.
We defy any reader to try to read more that a few pages of the output, but we salute Levine for his chutzpah in tackling the project. The world needs more Levines–playful eccentrics determined to scale the heights where no one has gone before, even if getting there isn’t much of an accomplishment.
Mon tru kva som er Noregs mest imponerande palindromverk?
Til neste år (2022) kjem det ein ny film med Olsenbanden, men med tanke på at alle landa i Skandinavia lager Olsenbanden-innhald, er det eigentleg ein så stor nyhende? Kjem det ikkje noko nytt med Olsenbanden kvart år? Eg fann ikkje nokon andre som hadde rekna på det, så eg måtte lage ei oversikt sjølv. Kort sagt er svaret: Frå 1968-2024 har det kome ei ny Olsenbanden-historie i 41 42 43 44 45 av 56 år. Berre desse åra kom det ingen nye Olsenbanden-historiar: 1980, 1987, 1990, 1991, 1994, 2003, 2007, 2011, 2012, 2017, 2018, 2019, 2021, 2023
Ein kan seie at nokre av desse er ikkje «nye historiar», sidan dei er basert på filmar frå dei andre landa, men for min del held det at dei er laga på ny (og ikkje dubba/teksta). Eg går ut i frå at noko manglar, gje gjerne ein lyd så skal eg oppdatere lista.
Oppdatert (30. mars 2022): Det var visst fleire Gjensidige-reklamar, eg fann to frå 2017. Oppdatert (11. april 2022): I episode 100 av podkasten Perler for Svin ser vertane på «Olsenbanden-apokryfer». Episoden kan anbefalast i seg sjølv, men dei nemner også fleire historiar som eg ikkje hadde på lista: Olsenbanden forteller om dumme ting de har gjort (1979), Den formidable fangst (1981), Nytt kupp fra Olsenbanden (1985), Raskere enn Egon (2014), Olsenbanden og jakten på utbytte (2016). Dei er no lagt til, og i tillegg så fann eg ein handfull fleire Gjensidige-reklamar som ikkje var på lista – med anna ein frå 2018. Og ein heil del danske sketskjar. Oppdatert (2. juni 2022): Romanen Hermansen tar saken (1985) inneheld ikkje Olsenbanden, men han får likevel sin plass på lista. I tillegg er det to norske barnebøker(?) og eit dataspel baserte på Olsenbanden jr.-serien som kom ut i 2004, 2005 og 2007. Oppdatert (21-26. september 2022): Perler for Svin kjem med fleire gode tips: Norske «Esso Music Party»-kassettar, danske Stofa-reklamar, ein Firstprice-reklame og eit julehefte for 2022. Mads Aas tipser også om ein Elon-reklame og ein reklame for Ferda. Eg har og lagt inn dei brettspela eg fann og eit dansk iPhone-spel. Oppdatert (19. september 2023): @Sjarlatan på X melder om ein reklameannonse frå 1991. Det hadde vore fint å ha noko for året 1991, men eg veit ikkje om dette er nok. Oppdatert (2. oktober 2024): La til Elkjøp-reklamefilm frå 1982, animert klipp frå ein Jönssonligan-film som ikkje blei noko av og eit nytt namn på filmen som kjem i 2024.