Dialektkonkurranser

I 1984, 1986 og 1988 viste NRK sin TV-konkurranse Har det på tunga. I denne skulle ulike lag konkurrere om å kjenne igjen dialekter. I de siste åra har Nasjonalbiblioteket og Språkrådet gått sammen om en liknende konkurranse, men heller enn å gå for tittelen «Har det på tunga – kjendis» gikk de for Høtt sa du?. Åse Wetås og Linda Eide er programledere, og konkurransen går mellom to lag med en «kjendis» og en ekspert på hvert lag.

  • Første episode (20. mars 2018): Arne Torp, Tor Erik Jenstad, Marian Saastad Ottesen og Frank Kjosås. (ikke på nett?)
  • Andre episode (31. mai 2018): Arne Torp, Tor Erik Jenstad, Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella. Tilgjengelig via Språkteigen: del 1, del 2, del 3, del 4.
  • Tredje episode (27. september 2018): Arne Torp, Tor Erik Jenstad, Trine Skei Grande og Sigbjørn Johnsen. Tilgjengelig via Språkteigen: del 1, del 2, del 3.
  • Fjerde episode (14. mars 2019): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Rune Nilson og Espen Beranek Holm. Tilgjengelig via NB.no som video: hele opptaket
  • Femte episode (15. mai 2019): Martin Skjekkeland, Brit Mæhlum, Tore Renberg og Solveig Kloppen. Tilgjengelig via NB.no som video: hele opptaket
  • Sjette episode (8. oktober 2019): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Cathrine Sandnes og Ingerid Stenvold. (ikke på nett?)
  • Sjuende epsiode (10. desember 2019): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Jens Kihl og Kjersti Bjørkmo. (ikke på nett?)

Oppdatert (14. mars 2022): Flere episoder siden innlegget ble lagt ut:

  • Åttende episode (9. september 2020): Anders Vaa, Brit Mæhlum, Liv Bernhoft Osa og Ellen Horn. Tilgjengelig via NB.no som video: hele opptaket
  • Niende episode (1. desember 2021): Brit Mæhlum, Unn Røyneland, Guro Fostervold Tvedten og Davy Wathne. Tilgjengelig via NB.no som video: hele opptaket

The British museum om vikinger

I 2014 hadde the British Museum utstillinga Vikings: life and legend (arkivert nettressurs). I anledning utstillinga laga de ei 90-minutts livesending som ble vist på kinoer, og som nå er tilgjengelig på nett. I sendinga tar de for seg ulike sider av vikingtida, med et særlig fokus på Storbritannia. Sendinga er tidvis både svulstig og tabloid, men det er likevel en spennende produksjon. Mest av alt når den lar eksperter snakke om noen av objektene på utstilling.

British museum har hatt flere utstillinger knyttet til vikingtiden. I tillegg til denne over, fant jeg flere i en oversikt over utstillinger fra 1838 til 2012:

13. mai til 26. juni 1966: Swedish Gold / Swedish Art and Craftsmanship in the Gold and Viking Ages

14. februar til 20. juli 1980: The Vikings

12. september 1987 til 17. january 1988: The Vikings

12. april til 13. august 2000: Paid in Burnt Silver: wealth and power in the Viking Age

6. mars til 22. juni 2014: Vikings: life and legend

I tillegg kan en søke i både blogg og samling etter viking-relatert innhold.

Sangleken «Alle mine fine ugler»

Bare Egils siste bandkonsept er Bare Egils Spellemannslag, hvor han har med seg blant annet Tuva Syvertsen og Odd Nordstoga. En av deres låter er den ti minutt lange sangleken Alle mine fine ugler. Om man ser bort fra utmattelses-aspektet, er låta både fengende og enkel nok til at er moro å delta i den. Det sier stort sett seg selv, men det finnes også retningslinjer for hvordan å lage vers. Her er et lite utvalg:

Man kan fortelle hvor uglene er, hva de har og ikke har, hva de gjør og hvor de har vært. Man kan også fortelle om andre aspekter ved uglens gjøren og laden. Evt. kan man bare sette sammen ord på en måte som ikke nødvendigvis gir noen åpenbar mening.

Hvis man står fast kan man alltid si: «Jeg har ei ugle borti der». Det bør i tilfelle alltid etterfølges av linjen: «Og ei ugle borti der».

Man skal ikke forberede seg. Mye av moroa er å ha fullstendig panikk mens man synger fordi man ikke vet hvordan linjen skal avsluttes.

Det skal ikke foreligge avtaler om hvem som synger hvilke linjer. Det skal alltid være en overraskelse for alle hvem som synger neste vers.

Det finnes også en instrumentalversjon på YouTube, med retningslinjene som en del av videoen. Flere fremførelser: live på Riksscenen i Oslo og live fra øvingslokalet.

Skrams skrift

Det er noen befriende ved å lese om dyktige forfattere som prioriterer innhold over språk i sine egne skrifter. De fint formulerte setningene i deres publiserte verker har blitt gjennomlest og redigert på veien. I 2015 kom to dramastykker av Amalie Skram i trykk for første gang, Nina (1879/80) og Gjæld (1885-1887). Disse ble transkribert og bearbeida av Kari Gaarder Losnedahl, og i forordet til bokutgivelsen kommenterer hun noen av utfordringene ved arbeidet (s. 8-9):

Noe av det som gjør tydningen av teksten problematisk er Amalie Skrams stadige rettelser, spesielt i Nina: hun stryker og skriver over; flere ord er enten feilstavet eller hun benytter bevisst sin egen stavemåte; tegnsettingen synes tilfeldig og til dels ulogisk, og hun veksler mellom former som sa, sae» og sa’e og lignende. I enkelte tilfeller forekommer det sammenfletninger i en og samme replikk som gjør den vanskelig å tyde. Personlige pronomen og substantiv er skrevet med liten bokstav – det var hennes skrivemåte på denne tiden. Men liten og stor bokstav etter punktum går om hverandre. Hun utelater gjerne parentesslutt – eller begynnelse. Kommaregler bryr hun seg ikke om.

Om du føler deg frista til å utforske Skrams håndskrift, ligger det en god del fra hennes hånd i NB sin brev- og manuskriptsamling. Les mer om Losnedahls bok i På høyden.

Agatha Christie ble (kanskje) inspirert av Stein Riverton

ABC Nyheter skriver om et (litt) oppsiktsvekkende funn. For det kan være at Agathe Christie har fått en ide av den norske krimforfattren Stein Riverton (Sven Elvestad):

Et gammelt britisk krimmagasin viser at Agatha Christie potensielt kan ha lest Rivertons «Jernvognen» før hun skrev en av sine mest berømte romaner, The Murder of Roger Ackroyd. Fortellingene bruker det samme sentrale grepet.

– Jeg sier absolutt ikke at Agatha Christie stjal ideen, mange kan ha samme idé, men det er fantastisk spennende å tenke på at hun kanskje kan ha lest Rivertons roman før hun begynte på Roger Ackroyd, sier den britiske oversetteren Lucy Moffatt, som bor i Norge.

Kort sagt er det funnet en tidlig engelsk oversettelse av Rivertons Jernvognen, noe som er interessant fordi den pionerer et fortellergrep som Agatha Christie har vært mer kjent for. Les hele saken hos ABC Nyheter (og for britisk dekning av det samme: The Guardian).

Rivertons bok har falt i det fri, så du kan fritt lese, laste ned og la deg inspirere av den på Nasjonalbiblioteket. Du kan eventuelt oppsøke Jernvognen (2003), en tegneserieroman av Jason, eller radiohørespillet fra NRK.

ABC

På høyden (ved UiB) har er en serie artikler knytta til spesialsamlingene i Bergen, og i «ABC – Pedagogikk, poesi og snodige dyr» ser Ola Søndenå på ABC-sjangeren. I artikkelen går han gjennom noen av utgavene de har i sine samlinger. For eksempel nevner han den første ABC-en på landsmål:

I 1880 utga Andreas Austlid og Vestmannalaget den første ABC-boka på nynorsk, innledet med et tidstypisk høgstemt forord: «Gud velsigne Boki, so ho kann verka fyre Bornom som ein varm og rein Ange fraa Skog og Dal og Fjell, fraa all hans friske Natur! Daa vilja dei faa hug til aa lesa. Det er Ynsket mitt, at ho kunde liksom lesa seg sjølv». I den neste utgaven av boka – utgitt i 1888 – har Austlid beholdt det samme forordet, men klokelig nok supplert med en mer pragmatisk og pedagogisk innledning – trolig fordi den nye utgaven var «Utgjevi med Statshjelp».

Austlid sin bok kan du lese på Nasjonalbiblioteket. Mot slutten av artikkelen kommer han inn på andre kjente norske ABC-er, som ABC (1986) av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Den er vel verdt å bla gjennom:

Nettsida Public Domain Review gikk for ei tid siden gjennom ei rekke ABC-bøker og så på hvordan de løste bokstaven X. Kanskje noen kan gjøre noe liknende med de norske?

Ringdrotten og Hobbiten

I 2006 oversatte Eilev Groven Myren Lord of the Rings til nynorsk, og for boka Ringdrotten vant han både Nynorsk litteraturpris og Johannes H. Bergs minnepris. I 2008 oversatte han også The Hobbit til Hobbiten. Han skriver litt om arbeidet sitt i Språknytt 3/2007:

Etter di eg arbeidde innanfor nynorsk skrifttradisjon, gådde eg meir og meir at skriftnormer som hadde vakse fram i vårt land gjennom kring 150 år, kunne nyttast til å karakterisere dei ymse stega på danningsstigen. Det gav meining å leggje midlandsnormalen og Aasen-normalen i munnen på personar som åtte stor vørdnad hjå andre, og å la dei mest høgvørde tala i gamal sogestil eller plent etter Aasens skriftnormal. Elles merkte eg meg at levande målføre gav hobbitane, som elles var eit stykke lenger nede på stigen, særmerkt danning og vørdnad. Medan eg arbeidde slik, såg eg meir og meir at landsmål, målføre og nynorsk ikkje berre representerte kvar sine stillag, men òg spegla av ulike aspekt ved ein danningstanke som både Tolkien og Ivar Aasen var gripne av, kvar på sin måte.

Det spørs hvor lenge det får bli liggende, men for tiden kan du høre ham lese sine oversettelser på YouTube. Hobbiten er ferdig, mens Ringdrotten er såvidt i gang.

via /r/nynorsk

Svensk sagn- og dialektkart

Skjermskudd fra isof.se

Institutet för språk och folkminnen lanserte i 2016 et sagnkart hvor man kunne klikke seg rundt i Sverige og lese sagn samla inn i området. Nå har har kartet også fått dialekter, hvor man kan høre på målprøver fra hele Sverige. Disse opptakene er ikke bare av interesse på grunn av språket, men også fordi det de prater om.

I huvudsak består kartan av inspelningar från åren 1935–1970. Många inspelningar gjordes primärt med syfte att dokumentera talspråk. Samtidigt var inspelningarna en viktig del av arkivens kulturhistoriskt inriktade insamlingsverksamhet. Människorna som intervjuades ombads ofta berätta om ämnen som intresserade tidens folklivs- och folkminnesforskare, exempelvis om arbetet inom lantbruket, vilka redskap och metoder som användes, men också hur olika högtider firades i trakten.

Utdraget er henta fra «Om Dialektkartan«, hvor de også skriver litt om etiske problemstillinger rundt å legge ut disse opptakene.

Sagnkartet kom etterhvert også i norsk versjon. Kanskje er det også et tilsvarende dialektkart på vei?

Låne bøker av Grieg

I desember 2019 ble konferansen Spesialsamlinger i bibliotekene arrangert ved Universitetet i Bergen. Her holdt Jorunn Eckhoff Færden foredraget «Bergen offentlige Biblioteks behov for system for spesialsamlinger» hvor hun blant annet snakker om etterlatte bøker og papirer fra Edvard og Nina Grieg. Dette ble overtatt av biblioteket mot at materialet skulle «gjøres tilgjengelig for Bergens allmennhet». Du kan høre henne snakke om det 6:13 i videoen, men jeg har også transkribert (og redigert) et utdrag fra det:

Og det har faktisk blitt tatt bokstavelig, i det man da lånte ut ting til publikum. […] Manuskriptene ble ikke lånt ut, og ikke brev heller. Men hans egne noter ble bundet inn i biblioteksinnbinding, selv med en hilsen fra komponisten Tsjajkovskij oppe i hjørnet. […] Og her for noen måneder siden kom det en mann [til biblioteket] med en førsteutgave av Peer Gynt som det stod «Edvard Grieg» oppe i hjørnet. Stemplet «Utgått av Bergen bibliotek». Så den har antagligvis gått på boksalg fordi det var et litt slitt eksemplar. […] Vi tenker heldigvis litt annerledes om ting nå, men det er klart at det er noen hull i samlingen på grunn av dette her, ja.

Jeg liker selv godt å gå på boksalg og loppis, og jeg kan se for meg reaksjonen på den som snubler over Peer Gynt i førsteutgave…signert av Edvard Grieg.

Du kan se hele innlegget hennes YouTube eller de andre innleggene fra konferansen.

Stedsnavn som fossiler i landskapet

Gemini.no har en fin sak om hvordan Birgit Maixner ved NTNU Vitenskapsmuseet fikk et eureka-øyeblikk i sin undersøkelse av stedsnavnet «Sem». Ved å se på navnedata opp mot arkeologiske funn, har hun funnet en rekke kandidater for mulige, ukjente handsplasser fra jernalderen. Bådet funnet og fremgangsmåten er spennende å lese om, og den er en viktig påminning om verdien som ligger i fagfeltet:

– Dessverre er fagmiljøet innen stedsnavnforskning blitt nedbygd de siste årene, og det er svært få som forsker på stedsnavn i Norge i dag. Det er synd når man ser hvor mye kunnskap som ligger i disse. Jeg tenker at stedsnavn på mange måter er som fossiler i landskapet. De forteller oss historier om fortiden, så lenge vi vet hvordan vi skal tolke dem.

Les hele artikkelen på Gemini.no.