Skrams skrift

Det er noen befriende ved å lese om dyktige forfattere som prioriterer innhold over språk i sine egne skrifter. De fint formulerte setningene i deres publiserte verker har blitt gjennomlest og redigert på veien. I 2015 kom to dramastykker av Amalie Skram i trykk for første gang, Nina (1879/80) og Gjæld (1885-1887). Disse ble transkribert og bearbeida av Kari Gaarder Losnedahl, og i forordet til bokutgivelsen kommenterer hun noen av utfordringene ved arbeidet (s. 8-9):

Noe av det som gjør tydningen av teksten problematisk er Amalie Skrams stadige rettelser, spesielt i Nina: hun stryker og skriver over; flere ord er enten feilstavet eller hun benytter bevisst sin egen stavemåte; tegnsettingen synes tilfeldig og til dels ulogisk, og hun veksler mellom former som sa, sae’ og sa’e og lignende. I enkelte tilfeller forekommer det sammenfletninger i en og samme replikk som gjør den vanskelig å tyde. Personlige pronomen og substantiv er skrevet med liten bokstav – det var hennes skrivemåte på denne tiden. Men liten og stor bokstav etter punktum går om hverandre. Hun utelater gjerne parentesslutt – eller begynnelse. Kommaregler bryr hun seg ikke om.

Om du føler deg frista til å utforske Skrams håndskrift, ligger det en god del fra hennes hånd i NB sin brev- og manuskriptsamling. Les mer om Losnedahls bok i På høyden.