Både Aftenposten og kode24 har den siste uka hatt saker om Nasjonalbiblioteket sitt arbeid i Mo i Rana. Aftenposten sin sak (betalingsmur) er mest omfattende, og tar for seg litt om samfunnsoppdraget, utfordringene og arbeidsplassene knytta til arbeidet. I artikkelen prøver de å forklare hvor store disse fjellhall-arkivene faktisk er, da det er i en størrelsesorden som er vanskelig å se for seg:
I den største hallen ville du fått plass til en åtte etasjers boligblokk. Derfor må alle som skal jobbe her inne, gjennom et kurs i fallsikring. Hvis det skulle skje noe med det nye automatlageret, og feilen ligger helt øverst, så er det noen som må opp i 23 meters høyde for å fikse det, sier Skevik.
Kode24 har, ikke overraskende, mer teknisk stoff i sin reportasje, men de tar også opp noen etiske problemstillinger. Du får blant annet også høre om prosjekt som «Målfrid»:
Et internprosjekt gjengen selv bygger er en såkalt målforms-identifisering, som heter Målfrid. Ifølge målloven skal nemlig alle offentlig nettsider inneholde minst 25 prosent av hver målform, som betyr at 25 prosent av siden må være på nynorsk.
Noe som ikke er veldig lett å analysere, ifølge Langvann.
– En utfordring er å finne ut hva som faktisk er tekst på siden, og hva som bare er funksjonalitet. Målfrid finner menyer og dialogbokser, og de er ofte skrevet på bokmål, men skal de være med i beregningen? undrer Langvann.
Selv etter omfattende filterering basert på personvern, rettigheter og andre hensyn, er det snakk om enorme mengder datamateriale som (kan) på sikt bli lett tilgjengelig for publikum, slik som mye av vår litteraturarv alt ligger på nasjonalbiblioteket sine nettsider i dag. Denne opphopingen av absurde mengder data skjer samtidig som det blir regelmessig tråkka stormskritt i behandling av store mengder data. Automatisering av lesing, sortering, bildegjenkjenning og alt slik vil (potensielt) skape et mylder av muligheter for de som forsker, lager kunst eller bare lurer på noe.
Så får vi håpe at andre land følger vårt eksempel.
