NRK skrev nylig (litt tabloid) om hvordan TV-serier og film godt kunne gjøre samme nytte som å lese ei bok. I den anledning kommer det en kommentar fra leder i Norsk Bibliotekforening:
Det går selvfølgelig også fint med de som ikke leser bøker. I dag har det blitt mer legitimt å ikke lese bøker, så sånn sett er bøker et litt tilbakelagt snobberi. Men boken har en del fordeler, som at vi må visualisere historien selv mens vi leser.
Eg trur at mange tenkjer at ein får eit betre liv viss ein les bøker. Eg er samd i det. Bøkene kan gje oss eit møte med oss sjølve. Vi les om kva ein karakter gjer og tenkjer og så stoppar vi opp og spør oss kva vi ville gjort sjølve. Her skil romanen seg frå filmar og seriar fordi du sjølv bestemmer kor lang tid du bruker på ei scene.
Langt på vei mener Kukkonen at bekyrming over lesevaner ikke er en ny problemstilling, og at det også denne gangen vil gå fint. Men hun åpner for at det likevel er endringer som må undersøkes nærmere:
Når folk er bekymra for lesevanane våre, trur eg det byggjer på ei oppfatning om kulturell nedgang som ein ofte har: at ting blir verre og verre heile tida. Samtidig opplever mange kanskje sjølve at dei mistar konsentrasjonen og evna til å absorbere seg i tankane sine. Dette veit vi ikkje nok om førebels, seier Kukkonen.
Vagant har et lengre (og veldig bra!) intervju med Jacob Søndergaard, som var forlegger i Rosninante forlag i Danmark før de ble fusjonert med Gyldendal. Han forteller om ansvaret forlagene har, dagens boksituasjon i Danmark (og Norden) og hvordan han tror veien videre blir. Han kommenterer også nettopp hvorfor litteratur er viktig, særlig i dag:
Litteraturen tilbyder et refleksionsrum, der for mig står som det modsatte af populismens slagord og manikæiske menneskesyn, et refleksionsrum, der ikke kan defineres af algoritmer. Her tænker jeg på muligheden for at dvæle ved komplekse idéer og for at bruge sproget nuanceret eller på nye måder med bevidstheden om, at mennesker er sammensatte, og at der ikke er entydige svar på noget som helst i denne verden. Den populistiske retorik, uanset det politiske afsæt, byder kun på entydige svar, og det er farligt. Derfor skal vi målrettet mobilisere alle vores kræfter og sige: Nej, sådan er det ikke. Se hvad der står i bøgerne, se hvad forfatterne skriver. De har andre bud på, hvordan verden ser ud eller kunne se ud. De ved, at mennesker er indviklede, i sig selv og i hinanden. Det lyder som en skåltale, men jeg mener det sgu.
Da universitetet i Oslo feira hundre år i 1911, fikk de bygget en ny festsal, og det ble avholdt en konkurranse om hvem som skulle få gjøre utsmykkingen. Det stod til slutt mellom Vigeland og Munch, hvor Munch gikk av med seieren. Universitetsledelsen kunne ikke stille seg bak beslutningen, så for at Munchs verk likevel skulle ende opp i den nye aulaen, ble det satt i gang et iniativ med kronerulling for kjøp og donasjon av verkene. Omsider, i 1914, lar ledelsen seg overbevise, og i 1916 er verkene endelig på plass. Det er en serie på 11 maleri, hvor de mest kjente er Solen, Historien og Alma mater.
Femti år senere er NRK i ei knipe. På kort varsel har de fått booket en konsert med den verdensanerkjente jazzmusikeren Thelonius Monk med hans Thelonius Monk Quartet, men de har ingen ledige studio. Heldigvis får de ta i bruk universitetets aula, og med Harald Heide Steen Jr. i regi får Monk skinne med sitt band under Munchs sol. Harald Heide Steen Jr. beskriver konserten som både regissør og entusiast:
Hver gang han hadde gjort seg ferdig med en solo, reiste han seg fra pianokrakken, knipset takten med store armbevegelser og spaserte bredbent og jabbende rundt omkring blant musikerne, mens han mumlet for seg selv. Uten noen plan, med persianerluen trukket godt nedover ørene. Han så ikke normal ut i slike stunder… Og han klarte å passere søvngjengeraktig gjennom nesten samtlige bilder vi tok. Men det måtte han jo få lov til!
Deep Learning har blitt forklart som at maskiner nå kan gjøre oppgaver som tidligere var forbeholdt mennesker. Selv om vi enda er i startgropa av utviklingen, valgte jeg å utfordre kunstig intelligens til å spinne videre på åpningslinjene til noen norske klassikere. Verktøyet jeg brukte ga bare brukende svar på engelsk, så jeg tok utgangspunkt i oversettelser jeg fant på nett (en av dem gjorde jeg selv). Det i fet skrift er mata fra meg, resten står maskinen for.
La oss starte med Ibsens Peer Gynt (1867):
ÅSE: Peer, you’re lying! PEER [without stopping]: No, I am not! ÅSE: Well then, swear that it is true! PEER: Swear? Why should I? ÅSE: You must swear! ÅSE: But you have done nothing but lie! You’ve told lies ever since you’ve met me, even to your friends, and you’ve lied again and again. Why? PEER: [without stopping] I will not. ÅSE: Well then, I’ll ask you a few more questions. PEER: [without stopping] You don’t want to answer that one? You’re a liar! ÅSE: You don’t want me to ask you questions? PEER: I will answer you three questions! [pause] No. ÅSE: Well you can say no one of those. PEER: No. ÅSE: I’ll keep asking if you keep lying. I will! ÅSE: I’d rather not have to. [pause] Well that would just mean I have to do it myself.
Dette ble litt mer Samuel Beckett enn Henrik Ibsen, men en viss sammenheng må en jo si at det er. La oss fortsette med Knausgårds Min kamp (2009):
For the heart, life is simple: it beats for as long as it can. Then it stops. As it does that it stops the beating of every other beat in your heart. So as the heart stops beating, so does the brain. When the brain stops beating you can feel the cold wet thud of heart stopping. As your brain stops beating the heart stops beating, the brain is broken. And so begins the healing process. So, let’s stop and focus on just a part of this process and how that can make us better human beings (or at least better able to handle things that are inescapable to us). This is how we have a heart, as a result of our brains being damaged by alcohol. So, when we go to a bar and we experience the pain of heart stopping, it doesn’t matter if, at that moment, we had a few drinks, we were sober for the occasion or were simply being human – what does matter is that we were in that state. What is that heart stopping about? It is a natural part of human experience.
Selv om det i midtpartiet går noe langt i retning svada, henter maskin-Knausgård seg fint inn mot slutten. La oss se hvordan det går med Skrams Sjur Gabriel (1887) og hans familie i Hellemyren:
In Hellen, half a mile north of Bergen by the old ways of measure, lived a farmer named Sjur Gabriel sixty years ago. For a long time Sjur Gabriel looked after and cared for the young sons of his wife. Then one day one of his sons, a young man, was wounded in battle. «He was sick for three days,» explained Gabriel’s son. To avoid him being sent away again Sjur Gabriel took him to a well in Bergen-on-the-Hadd, about fifty yards from his house. He asked what to do with his son. As usual he had the solution for him: «You should eat the meat that you kill, and drink the milk which comes from it.» To his amazement the young man ate both and drank the milk. In the evening he had both his sons well again. Now Gabriel’s wife began to ask where the young man was, but Gabriel said, «He is the one I sent, and I will not go out again till I have satisfied my hunger by eating his flesh.»
Det lå an til å få en lykkeligere slutt enn i originalverket, men den plutselige makabre vendingen mot slutten må vel sies å være hakket verre enn naturalismen fordra. Hva med Hamuns Sult (1890)?:
It was during the time I wandered about and starved in Christiania; Christiania, singular city, from which no man departs without carrying away the traces of his sojourn there. My memory fails me. The house, which I remember from this time vividly, and which I still often see in my dreams, was the residence of a Mr. C. A. B. He was a man of learning with a taste and sense of humour and a generous heart, and in this house I have often visited both of them. I remember that their room was rather small, but that the bed was large; that it lay on three sides, and that upon their side was a couch of the same materials, with a cushion at its foot, which when lying on the floor I always placed a bottle upon. It was on one of the sides that I occasionally laid eggs, and in the other were laid a great variety of things, such as fish, fruit and vegetables, such as lettuce and tomato, eggs, cake, bread, nuts and butter.
Tja, med sin kubistiske sofa dekka av mat går jeg-personen i alle fall ikke sulten. La oss avslutte med poesi. Jeg mata maskinen med Hagerups «Jeg er det dikt» (1939), og resultatet må vel sies å være skremmende troverdig som dikt:
I am the poem I am the poem never turned I am the letter always burned.
The poem I am the poem is here, and so the poem I am the poem was. (We do not know the name of the artist or poet, however the poem remains, not in the letter, but in the poem.) We do not know the true poet but the poem is here. There are not many poems that remain with us, just many poems that remain with this one. The poem I am the poem is here, and so, the poem I am the poem that was. The poem I am the poem is here.
When it was written and left, there was no one called Emily. In the poem that stayed behind, there were several poems, many poems, but no one named Emily.
There was not one of us that could name them. And so, the poetry I am the poem is here. The poem has many pages, many thousands of words
Monologen Om sannolikhet (1979) av Tage Danielson, hvor han kommenterer svenske politikere sin reaksjon på reaktorulykken ved Harrisburg. (via @erlendloe)
Maleri av Terje Emberland og Knut Westad (ved Human-etisk Forbund)
Kontrafaktisk dagdrøm, «the most ambitious crossover event in history» eller Sgt. Pepper coverband? Det er uansett et snodig maleri, som kommer fra et hefte utgitt av Human-etisk forbund på 80-tallet (finnes også som plakat).
Universitet i Bergens universitetsbibliotek gir i ny og ne ut videoer på nett hvor Bjørn-Arvid Bagge forteller historier med utgangspunkt i morsomt stoff i arkivene. Tidligere i høst kom en sjarmerende historie om sladderblad, satire og en noe stusselig duell:
I Sverige har Internetstiftelsen laga ei fantastisk nettside: Internetmuseum. Her kan man scrolle seg gjennom høydepunkt fra Internetts historie, både i verden og i Sverige/Norden. Fy søder!
Norsk Oversetterleksikon jobber aktivt med å få på plass artikler om ulike norske oversettere, med både oversetterbibliografi , biografisk informasjon og det man vet om de ulikes holdning til oversettelsearbeidet. I artikkelen om Alf Prøysen kommer det frem litt om hvordan Prøysen og svenske Ulf Peder Olrog sitt samarbeid fungerte:
På slutten av 1940-tallet møtte Prøysen den svenske visedikteren og visesamleren Ulf Peder Olrog, som fra tidlig på 1950-tallet ble sjef for det nyopprettede Svenskt visarkiv. Om Olrog skriver Elin Prøysen: «Han så den vitenskapelige verdien i dette arbeidet, og pappa lærte mye om gamle viser av ham.» Olrog og Prøysen ble snart nære venner og samarbeidspartnere, og de begynte å gjendikte hverandres viser. De levde begge etter mottoet: «Gjør hva du vil med mine viser!»
En av de mange visene som kom ut av dette samarbeidet er Prøysens kjente vise «Så seiler vi på Mjøsa«:
I forordet til visesamlinga av samme navn fra 1969 skriver Prøysen: «Til og med visa som boka har fått navn etter, er en vise som Ulf Peder Olrog skrev for mange år siden og kalte ‘Resan til Chyteræ’ etter et fransk maleri fra 1700-tallet. Akkurat der følte jeg meg så bortkømmin at jeg tok med meg visa tel Mjøsa og døpte den ‘Så seile vi på Mjøsa’.»
En siste godbit om dette samarbeidet er Astrid Lindgren sin kommentar til det:
Da den svenske barnebokforfatteren Astrid Lindgren, som på 1950-tallet arbeidet som forlagsredaktør på det svenske forlaget Rabén & Sjögren, ble klar over Prøysens oversettelser, kom hun i et brev til Prøysens venn og kompanjong Ulf Peder Olrog med følgende bemerkning: «Den mannen skall inte översetta. Han skall skriva!» Dette var ikke ment som en nedvurdering av Prøysens oversettergjerning, men som en honnør til hans diktertalent.
