Barndomsheimens cockney

I språkpodkasten Språktalk (av Helene Uri og Kristin Storrusten) har dei ein episode om «Arvede ord», det vil seie dei ord og vendingar ein har internt i ein familie. Forfattaren Tor Åge Bringsværd er også innom dette i sitt foredrag Min vei til science fiction (bok, foredag), der han koplar det opp mot «cockney»-prat:

Det var ikke et språk som ble benyttet ute eller overfor fremmede, det var et språk til «hjemmebruk». […] For et ungt øre kunne det ofte bli misforståelser, eller misforfjamselser, som min mor pleide å kalle dem – et ord som ikke må forveksles med forfjamselser (som betyr overraskelser), noe som absolutt ville vært ganske forfjampelig (ergerlig), for fremdeles å holde seg til det litt spesielle vokabularet. Så det gjaldt å handtuple det riktig. Derfor – for å være helt tydelig og si det enkelt – hendte det at de i stedet for «misforståelse» valgte et ord som nesten lignet, nemlig misforstoppelse. De satte også egne navn på tingene omkring seg, som for eksempel paraplaks (paraply), komerasje (garasje), servitutt (serviett) og øyelokkelig (øyeblikkelig). At jeg selv som ganske liten kalte lommetørkle for buntesusle, ble tatt imot med begeistring og interesse av husets kvinner, husker jeg, og straks tatt inn i stammens felles vokabular.

Min egen interesse for språk og merkelige ord begynte derfor ganske tidlig. Sitvasjasken var slik at jeg ikke akrobat hadde noe valg, kan vi vel også si. [… F]remdeles kan jeg høre små brokker i hodet, og jo mer jeg tenker på dette kvinnespråket, jo mer forstår jeg hvilke deilige hoppeklinker de var, alle disse jentene, og at de fortjener taken tuss med slufse fordi de så tidlig lærte meg hvilken herlighetens pannekake det gir oss å tulle med språket.

Han har tidlegare skrive om det same i Det eventyrlige (1991), der han skriv direkte til si mor og tante:

Det er rent så en kan le seg en skakk hårtull, men hvis de to leser dette avsnitt rett og akrobat, uten å dubbe – og hvis jeg ikke har handtuplet det altfor klønete – er det mitt håp at ingen av dem forsvimer og må på sovelefse, men øyelokkelig får inn i tippetoppen at det jeg proberer å si, er at de begge er to deilige hoppeklinker som fortjener stjerne med slufse og taken tuss fordi de så tidlig lærte meg hvilken glede det gir å tulle med språket. (Slik at falle blir rulle, paraply blir paraplaks, serviett blir servitutt og garasje blir komerasje.) Ellers tror jeg – A. Herre min hatt! – Å, herlige pannekake! – at jeg rett og slett primer! For enhver annen lesemåte er slettes meg ikke å betrakte som annet enn en forfjampelig misforstoppelse. Godjø!

(Sjølv hugser eg godt ord som «kattafontelalog» og «all-bings» frå eigen oppvekst.)