Å bryte med Eddas sjangerkrav

Islandske bróðir Eysteinn skrev på 1300-tallet kvadet Lilja. Kvadet er en hyllest av Maria, men dekker også verdens skapelse og Kristi seier over djevelen. I sine hundre strofer finner Eysteinn plass til å kommentere noen av de lyriske valgene han har gjort:

97. Hil Eder, mænd, som kvadet hører!
Kanske I finder min evne ringe,
kanskje magtet ikke min strofe
hver en kunstens fordring at fylde.
Dog, hvad var vel mere vigtig,
end at klarhet støttet verket,
maatte ogsaa Eddaens love
– mange og strenge – stundom sove.

98. Den som elsker kunstlede sange,
fører ind i sit kvad saa mange
oldtidsord, at bak strofens klange
skaldens mening blir svær at fange
Mine ord er lette at tyde.
Hjertets stemme, som her fik lyde,
maatte den høres! maatte den fryde!
– “Liljens” navn skal min draapa pryde.

Fra oversettelsen av Francis Bull (1924-utgaven).

Er det innafor å droppe noen av de strenge formkrava for å nå ut til et bredere publikum? I følge Francis Bull (s. 12-13) er svaret et definitivt ja:

Ved at holde de mange og lange kenningar ute skaffer skalden plads for friere og mere egenartede ord og billeder, faar han adgang til en lettere og ledigere uttryksmaate, til en enklere og naturligere ordfølge. Ubundet av den klassiske smag kan han forme sine tanker.

Du kan lese Francis Bull sin oversettelse, med fine forord og etterord, på Nasjonalbiblioteket.