Donaldismen lever

Jeg er villig til å påstå at det har blitt både vanligere og mer akseptert med akadamisk behandling/diskusjon av populærkulturelle emner. Alt fra “fan-teorier” til bøker som bruker populærkultur for å utforske filosofi. Et tidlig eksempel på dette i Norge er donaldisme. Wikipedia definerer det slik:

Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse med den hensikt å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden.

Et startskudd for dette var en artikkel av Jon Gisle, som ble utvida til boka Donaldismen – et muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden (1973). Jeg kan ikke anbefale denne boka varmt nok.

“Donald Duck & co” sin storhetstid er trolig over i den forstand at ikke “alle” leser det lenger, men det betyr ikke at donaldismen er død. Se for eksempel:

  • Norsk oversetterleksikon: “Fra Duckburg til Andeby: Donald på norsk” (2018) av Øystein Sørensen. Historien om oversettelsen av Donald Duck & co i Norge, blant annet om hvilke hensyn de måtte ta og hvorfor de ville at bladet skulle være godkjent av “lærerinner”.
  • Flamman: “En ädel kapitalist?” (2018) av Erik Haking. Onkel Skrue er ikonet på kapitalisme, med i Don Rosas historier får hans kapitalisme en dybde som er noe ulik det han har i mange andre fortellinger.
  • NRK: “Dansk forsking: Slik har valden i Donald-blad utvikla seg” (2016). NRK oppsummerer en dansk artikkel om hvordan hodeskader har endra seg i Donald-blad fra 1959 til 2009

Det er lett å tenke på slike prosjekt om sløseri av tid, men jeg synes det er fint at metodene og kunnskapen en får fra høyere utdanning også kan brukes for moro skyld.