Erindringens kultus

I novella “Fru Fehr” i Alvilde Prydz’ samling Undervejs, Noveller og Skidser (1889) møter vi Fru Fehr som ikke klarer å slippe sin barndom fra seg:

Hun havde saadan i Stilhed fundet paa at sammenligne sig selv med hine Oldtidens Folkeslag, der, naar de kom til et fremmed Land, opførte en Kultus af den ukjendte Guddom — og nu var Nøglen til hendes mest omtvistede Egenhed netop den, at hun i sin Ungdom havde været paa Strejftog i et saadant fremmed, straalende Land, — at Livets Lykke siden ikke havde slettet det af hendes Sind, men at der undertiden kom en Trang hos hende til en Erindringens Kultus.

Denne erindringenes kultus har vel alltids vært et fenomen, men det etterhvert som hvert enkelt tiår er tydelig markert i stil, form og ikoner, er det lettere å se hvordan man søker tilbake til barn- og ungdom. Prydz sin novelle fikk meg til å tenke på begrepet “nostalgi” – hvor lenge har vi brukt det for å skildre denne følelsen? Det dukker opp i tidlige ordbøker under betydningen “hjemve”, men via Nasjonalbibliotekets ngram-verktøy kan man få en ide i hvordan ordet har fått sitt fothold i norsk (litteratur):

Henta fra Nasjonalbibliotekets ngram

Det kan virke som om Alvilde Prydz likte sin formulering, for hun bruker den noen år senere i Arnak (1892): “[…] det er, fordi jeg elsker Skogen, det er en stille Erindringens Kultus af mit Liv der, min Lykkeligste Tid!”