Rapport fra grasrota
Jeg er en liten maur.
Det stilnes over stiene
og storkvelden tar til å skumre i skogen.
Alle vettuge gamle skogsmaurer
er forlengst vel i hus
med barnåla si – men jeg
kravler i skymmingen med gripende klare
oppover et svaiende hveigras-strå.
Skulle jo vært fint
å komme trekkende heim til tua
med ei stjerne . . .
Fra Hans Børlis Når kvelden står rød over hesteknatten (1979). Året etter samlinga kom ut, får dette diktet gjennomgå av Jan Erik Vold i Det norske syndrom (1980):
Dette diktet mangler troverdighet. Det gir seg ut for å være et portrettdikt av en maur, men er i virkeligheten et dikt der poeten kler seg ut som en maur og gir seg til å prate. For ingen virkelig maur ville finne på å drømme om å ta med seg en stjerne hjem til tua. Slikt er det menneskene som drømmer om, her et menneske som lager et spolert dikt.
Spolert dikt fins det en del av i Børlis diktning. Spolerte ikke fordi han ikke kjenner det skogens liv han skildrer, men fordi han har for lav bevissthet omkring den form han bruker til å gi fra seg sin kunnskap om skogen, for svak refleksjon omkring hva som kreves av et dikt for at det skal stå på egne bein – og ikke bli poetens krykke i et haltende liv. […]
Au! Det er verdt å nevne at Vold skriver også dette om Børli, like før kritikken: «De beste diktene hans er perfekte dikt, stolte eksempel fra en skogens mann om det liv som leves og den erfaring som høstes, den innsikt som vinnes i skogen[.]»