Grønlandsk science fiction

I 2015 tok eg eit sommarkurs i grønlandsk språk og litteratur ved Ilisimatusarfik (Grønlands Universitet). Der skreiv eg ei oppgåve om grønlandsk science fiction, som eg tenkte det kunne vere relevant å dele med omverda. Eg har gjort små endringar i han her, mest for å tilpasse han Internett.

I dette innlegget vil jeg raskt kikke på hvordan grønlandske prosaforfattere har brukt fremtiden for å si noe om sin egen samtid. Jeg har benyttet danske oversettelser av den grønlandske litteraturen.

To fremtidsromaner

Mathias Storch ga ut Sinnattugaq (på dansk: En grønlænders drøm, PDF) i 1914, som den første bok utgitt på grønlandsk. Storch hadde tatt sin kateketutdannelse i Nuuk (Godthåb), og siden tatt tre års videreutdannelse i København. Han gikk fra å være overkateket, til prest og viseprost for Nord-grønland. (Berthelsen 1983: 89). Han var også politisk aktiv, og var medlem av Grønlandskommisjonen av 1921, og en periode i det Nordgrønlandske Langsråd. (Berthelsen 1983: 96). Boken er satt til begynnelsen av 1900-tallet, og er dermed den eneste av bøkene jeg omtaler som ikke er satt til fremtiden. Selve fremtidsvisjonen kommer først frem i bokas siste kapittel, hvor hovedpersonen, Pavia, drømmer om året 2105. Denne drømmen blir presentert som tilnærmet profetisk. I fremtidsvisjonen får man se Godthaab med flotte, rene trehus og travelt byliv og egen skole (Storch 1915: 122f.). Det er ikke kun Godthaab som er blitt mer moderne, han ser skip eid av grønlandske kjøpmenn, med grønlandske handelsvarer (125). I samtale med andre får han høre at Grønland nå styres av et fungerende demokrati, og han ser at den grønlandske og det danske språk er likestilt (127). Selv om det er snakk om over hundre år frem i tid er det svært få tegn på noe nytt, samfunnet presenteres heller som det Storch så på som det ypperste i sin egen tid. Et mulig unntak er byens trykkeri, som har blitt større og modernisert, og Pavia får se «et stort, vidunderlig Rum, hvor alt saa anderledes ud end det, han plejede at se» (126). Oppsummert får man se en fremtid hvor «alt var bleven bedre aandeligt og timeligt» (133).

I selve drømmen møter man altså en idealversjon av Godthaab, som presentert av Storch – men alene sier den ikke stort om Storchs samtid. Det er et slikt Grønland han mener at en skal strebe etter, men dette kommer best frem i kapitlene opp mot Pavias drøm. Boka handler om Pavias oppvekst på boplassen, og hans reise til Godthaab. Gjennom hele romanen får man se at Pavia setter spørsmålstegn ved de grønlandske forhold, og ønsker seg en bedre situasjon. «Han gik omkring og tænkte på alt det, han havde set ved Kolonien. […] Hvorfor kan vi ikke have det lige saa fint og godt hos os?» (9). Romanens fortellerstemme tar Pavias side: «Hvis de ældre havde set denne Dreng, vilde de blot have let ham ud, thi hvem gider tænke til Bunds i alvorlige Spørgsmål?» (10). Man får gang på gang se grønlendere opptre ureflektert, og romanen er klar i sin kritikk av meningsløst snakk. Samtidig som den er positiv til mye av det danske, kritiserer den hvordan samarbeidet mellom danskene og grønlendere faktisk fungerer. Karakteren Gamle Simon er nærmest et talerør for forfatteren: «Roden til alt ondt heroppe er det, at Børnene faar en alt for daarlig Undervisning.» (58). Drømmen, framtidsvisjonen, kan ses på som kulminasjonen av dette, og et signal til Pavia om at han med tiltaksmot og iniativ kan være med å endre det grønlandske samfunn til noe bedre.

I 1931 ga Augo Lynge ut Ukiut 300-nngornerat (dansk: Trehundrede år efter…), som i motsetning til En grønlenders drøm er i sin helhet satt i fremtiden. Dette var den andre boken som kom ut på grønlandsk. Augo Lynge var, i likhet med Storch, utdannet ved seminaret i Godthåb, og senere videreutdannet i København. Lynge jobbet som lærer i Godthåb, og var politisk aktiv, hvor han i sin karriere gikk fra kommunestyret i Godthåb til landsrådet og, til slutt, det danske folketing. Hans politiske syn gikk ut på at Grønland skulle integreres i Danmark, og at Grønland måtte bygges opp rundt moderne fiskeri (Berthelsen 1983: 96). Boka er satt til 2021, det vil si 300 år etter Hans Egedes ankomst til Grønland, og den kan deles opp i tre deler. Første del av boka er en slags introduksjon til det moderne Grønland, hvor en av bokas karakterer, fårholder Jensen, skisserer Grønlands utvikling for en gammel venn, Frederiksen. Midtdelen av boka er en kriminalhistorie om et bankran, som i mindre grad inneholder beskrivelser av fremtidens Grønland. Siste del av boka er feiringen av 300-års dagen, og består i hovedsak av borgermesterens tale, som er en lite kamuflert argumentering fra Lynge sin side, hvor han forklarer det synet på Grønlands fremtid som har kommet frem tidligere i boka.

Det Grønland man møter i boka, er nå med i et internasjonalt samfunn, hvor de driver handel i stor skala med utlandet (Lynge 1989 [1931]: 8), og Grønland har inngått en avtale med Færøyene og Island om felles fisking i havområder (19). Det er nemlig moderne fiskeri og sauedrift (samt ku og hest) som er hovedbeskjeftigelsene (9), og fangerkulturen som er igjen er kraftig redusert (80). Byen Grønlandshavn, som er ment som et bilde på Nuuk1, har noen få tusen innbyggere (20), flotte hus med kjøkkenhager (7f.), forretningslokaler med store glassfasader og andre bedrifter, som for eksempel en kinosal (21). Kommunikasjon innad i Grønland er også kraftig forbedret, med daglige fly og passasjerskip (20). Radio og aviser er de viktigste medier (27), og man kan kommunisere med hele Grønland, via telefon, radio eller telegraf (54). Man får også inn radiokanaler fra resten av verden (25). De har ikke eget universitet, men man kan ta studentereksamen i Grønland, og så utdanne seg videre i København (38). Det er få teknologiske fremskritt, det er mer snakk om at teknologi som eksisterte på Lynges tid også blir tilgjengelig for Grønland. To unntak er politiet som har «en meget hurtig motorbåd» (65), og en maskin som kan smelte innlandsisen (30).

Oppsummert kan en lese Jensens bestefars historie som en parallell til Grønlands utvikling:

Det har godtnok været et stort arbejde med at udvide [gården], vi har måttet fjerne en utrolig mængde sten, for slet ikke at tale om at få jorden gødet. Derfor har vi kun kunnet lægge et lille stykke til ad gangen. Jeg kan kun sige: Jo, vi sled ganske vist, og vi blev ædt av myg2, men nu bagefter kommer belønningen. (10)

I det hele har Grønland utviklet seg til et moderne land – per 1931s standarder i alle fall: «[N]u er alt sådan noget, som vi bare har hørt om eller læst om i romaner, på vej til vores land. » (27). På mange områder stemmer visjonen ganske bra med fremtiden av Grønland, mens han bommer en del på andre områder. At hus først får innlagt strøm (7) i 2021, og at det samme år er første gang at grønlandske musikere spiller i Danmark (78) er klare eksempel på at Lynge virkelig underdrev Grønlands utvikling.

I boka bruker Jensen blant annet en fiktiv vitenskapelig artikkel for å forklare Grønlands utvikling (13). Slik blir fremtidsvisjon brukt for å fremme Lynges egne politiske holdninger, og på et vis utgi dem for vitenskapelig korrekte. I kommentarene til fortiden finner man nærmest en skjennepreken fra Lynges side: «De forstod ikke, at det hele tiden at skulle modtage hjælp, er den største forkælelse og vanære for det enkelte menneske såvel som for nationen, hvis ikke den bliver brukt som hjælp til selvhjælp.» (14f.). Et av hovedbudskapene er at grønlendere må bevege seg videre fra deres tradisjonelle liv, da «gamle tænkemåder og skikke for en stod del var årsagen til, at grønlændere kun gjorde meget beskedne fremskrift de første 200 år.» (17). Selv om han sterkt oppfordrer Grønland om å bevege seg bort fra den tradisjonelle levestilen («den grønlandske fangekultur og den europæiske kultur lader sig aldrig forene» (96)), er han ikke negativ til den. Han sier bare at det er et steg på veien til en moderne siviliasjon, og at alle moderne land har tatt det steget. Boken skildrer på et vis Lynges syn på et «ferdig modernisert» Grønland, men samtidig peker den også en videre utvikling, med smelting av innlandsis (30) som en mulighet for økt bosetningsområder. Muligheter for økt gruvevirksomhet hintes også til (30).

Noveller av unge grønlendere

Ukioq 2020 (dansk: År 2020) ble utgitt i år 2000, og er en samling av noveller og dikt skrevet av unge grønlendere, som alle omhandler Grønland i år 2020. Da den ikke er tilgjengelig på dansk har jeg ikke hatt mulighet for å undersøke den, men Langgård er innom den i «Greenlandic Literature from Colonial Times to Self-Government». Tekstene er, i følge Langgård, langt på vei opptatt av samfunnsproblemer. Noen har positive fremtidsvisjoner, andre har ikke. Hun konkluderer med at «Ukioq 2020 mirrors the tendency in literature to include individual, ethnic and global concerns.» (Langgård 2011: 161). Ukioq 2020 var et resultat av en konkurranse, og en liknende konkurranse ble holdt femten år senere, som endte med utgivelsen av 2040 i 2015. 2040 inneholder ti noveller skrevet av grønlendere mellom 18 og 25, og de er alle delvis eller fullstendig satt til Grønland i år 2040. Jeg har her valgt å gå raskt inn på to noveller fra samlingen.

«Utidelighet» (grønlandsk: «Piffissaanngitsumi») av Kenny J. Fisker handler om et Grønland rammet av en dødelig pandemi, hvor i alle fall deler av befolkningen er satt i karantene. Vi følger en familie på tre, hvor datteren er smittet med sykdommen. Det er et liv i dyp nød og fattigdom, og preget av uvitenhet og hjelpesløshet. Man får ikke vite hva som har skjedd, kun små detaljer, og alt sett gjennom karakterer i historien. Man får for eksempel høre at «Håndhæverne af loven var væk.» (Fisker 2015: 43), uten at man kan være sikker på om det faktisk stemmer. Mens de første fremtidsromaner var tydelig plassert i Grønland, er det lite i novellen som gjør dette klart. Det er snakk om en graver med kors og plastikkblomster (48), som er karakteristisk for Grønland, samt isbjørner (55).

Man kan lese en viss kritikk av staten, i novellen. De som står bak fjernsyns- og radioutsendinger anklages for å være uærlige, og for å ha håndtert krisen feil: «Han begynte at råbe af fjernsynet. Han beskyldte dem for ikke at reagere ordentligt, at alting kunne have været bedre.» (50). Og: «Det var intet, de kunne gjøre for at opretholde kontrol, med mindre de tog hånd om det, der forårsagede død i første omgang.» (50). Med noe godvilje kan man lese dette som en generell kritikk av overmakter som holder informasjon skjult fra befolkningen. Samtidig blir denne kritikken ytret av en høyst utroverdig karakter, som har mistet sin familie til krisen, og burer seg inne hjemme med alkohol som trøst. Novellen kan også ses på en generell kritikk av mennesker forfall til noe primitivt med mangelen av trygge rammer, og at dyret i mennesket kommer frem under pressede situasjoner.

Det er vanskelig å se hvilke tendenser som eventuelt kritiseres i novellen, og hva fremtidsvisjonen skal være konsekvenser av. En uærlig regjering, og dårlig håndtering av kriser kan være noe, men selve sykdommen gis det ingen forklaring for. En kan spekulere i om det her, i likhet med andre noveller i samlingen, er snakk om konsekvenser av urangruver, men det er i så fall ingenting i sele novellene som hinter om det.

Debora Hansen Kleists «Uuliasiortut nunaat» (dansk: «Olieeventyret») er tydeligere plassert i Grønland, og inneholder en klarere samfunnskritikk enn den forrige novellen, da den tar opp tematikk som klasseskiller og rettferdig fordeling av goder i samfunnet. Novellen er skrevet i første person, så vi tar del i reflekteringene over samfunnet gjort av ei ung geolog i Nuuk. Nuuk er blitt en moderne by med over 50000 innbyggere (Kleist 2015: 28), «glitrente højhuse af glas og kunstværker» og Michelin-restaurant (26). Det er også blitt et mer internasjonalt samfunn, med direktefly til New York (27) og importert arbeidskraft fra hele verden (28). I fokus er forholdet til Danmark, de som ikke tar del av den nye rikdommen skylder på de danske, og ved valget vinner et parti som vil sende dansker ut av landet. Her kan man se konsekvensene av at om Grønland ikke behandler ny rikdom ordentlig, så kan det føre til et ubalansert samfunn, hvor de med akademisk utdannelse sitter igjen med det meste av godene. I novellen får man se hvor viktig det er at alle dras med på lasset, om ikke kan det føre til holdninger blant de undertrykkede som vil skade landet som helhet. På den måten fungerer novellen som en klar advarsel mot noe helt konkret.

Avslutning

Dette har vært en veldig rask gjennomgang av enkelte sider ved noe av Grønlandsk eldste og yngste litteratur. I de to fremtidsromanene får man en visjon av Grønland som et bedre sted i fremtiden, gitt at grønlendere arbeider hardt for å få det til. Begge romanene virker motivert av et ønske om å spre et budskap, politisk og holdningsmessig, til grønlendere. På den måten bli visjonen av et fremtidig Grønland en måte å argumentere deres sak på. Særlig Lynge smører tykt på med sin moral, men også Storch er klar i sitt budskap om dette. Deres motivasjon for å inneholde beskrivelser av fremtiden var trolig å vise mulige konsekvenser av deres egne ideer om hvordan landet burde styres. I novellene skrevet av unge grønlendere møter man en annen måte å argumentere på. I Fiskers novelle er det uklart akkurat hva han kritiserer, men om man leser det som en kritikk av statens måte å kommunisere med folket, så demonstrerer novellen de negative følgende en slik politikk vil ha. I Kleists novelle er dette mye tydeligere, ved å vise fremtidens Grønland som et glansbilde med sprekker, klarer hun å argumentere for at man skal se med varsomhet på eventuelle fremtidige ressurser, og ta man ikke må glemme de som ikke får ta direkte del i «oljeeventyret».

Det er også viktig å huske at Storch og Lynge selv valgte å bruke fremtidsvisjoner som virkemiddel, mens Kleist og Fisker følgte premissene av en konkurranse.

Litteraturliste

Berthelsen, Christian. 1983. Grønlandsk litteratur. En kommentert antologi. Centrum.

Fisker, Kenny J.. 2015. «Utidelighet» i Therkildsen, Lene (red.). 2040. NAPA & milik. 40-57

Kleist, Debora Hansen. 2015. «Olieeventyret» i Therkildsen, Lene (red.). 2040. NAPA & milik. 26-38

Langgård, Karen. 2011. «Greenlandic Literature from Colonial Times to Self-Government.» i Karen Langgård and Kirsten Thisted (red.): From Oral Tradition to Rap. Literauters of the Polar North. Ilisimatusarfik / Forlaget Atuagkat. 119-187

Lynge, Augo. 1989 [1931]. Oversatt av Tine Graversen og Kirsten Thisted. Trehundrede år efter… Autkkiorfik.

Storch, Mathias. 1915. En grønlænders drøm. Gyldendalske boghandel.

1Selv om Nuuk også er nevnt (30).

2Lynge irriterer seg visst over myggen, da den også klages over to ganger til i romanen (side 8 og 69).

Liste: Kristian Elster d.e. sine blikk

Kristian Elster (d.e.) var ein kritikar og forfattar som levde frå 1841 til 1881. Eg veit ikkje om det er unikt for han, men eg oppdaga at han ganske ofte skildrar blikk. Her er eit utval, sidetala er frå hans samlede verker (bind 1, bind 2):

  • et verdligt-klogt Blik (bind 2, s. 22)
  • et højtideligt, indadvent Blik (bind 2, s. 27)
  • det haarde, inkvisitoriske Blik (bind 2, s. 99)
  • hans tungsindigt vankende Blik (bind 2, s. 77)
  • dette knusende foragtelige Blik (bind 1, s. 101)
  • det […] søvnigt-forvirrede Blik (bind 1, s. 201)
  • et stort forundret og harmfuldt Blik (bind 2, s. 35)
  • det Fjerne vinkende, dragende Blik (bind 2, s. 97)
  • et ubestemt vankende og tungsindigt Blik (bind 2, s. 13)
  • et Blik, saa ydmygt, saa ømt, men tillige saa dødelig fortvilet (bind 1, s. 210)
  • hans Blik i Reglen, nøgternt-forstandigt, stundom barnsligt-aabent og mildt (bind 2, s. 17)
  • et sælsomt, blandet Blik der var paa engang forundret, nysgjerrigt og lattermildt (bind 2, s. 37)
  • et overrasket, forunderligt nøgternt-forstandigt, skarpt-inkvirerende, misfornøjet-afværgende Blik (bind 1, s. 241)

Det er mange fleire blikk i verka hans. Eg har samla størsteparten av dei i denne hendige «blikk»-generatoren.

Fotografi av ein ung mann, Kristian Elster d.e.

Utfordr gjerne ein ven med skodespelar-vyar til å attskape desse blikka.

Dagbøker innanfor det nynorske

I podkasten til Dag og Tid blir tidlegare redaktør av Samlaget, Sverre Tusvik, intervjua om Olav H. Hauge sine dagbøker (i episoden 4. mai 2023). I den kjem han om ein påstand om at det har vore skrive dagbøker «innanfor det nynorske» samanhengande sidan Aasen si tid:

Med unntak av åra 1899-1904, så stemmer jo påstanden eigentleg ganske godt. Tru kven som blir neste i rekka?

Vas, skrap og murene mellom oss

To ruter frå ei teikneseriestripe. I første rute er to jenter på bakken med ein ball mellom seg, medan i andre rute står dei og held hender.
Frå teikneseriestripe nr. 123 av «Østenfor sol og vestenfor måne».

Eit utdrag frå eventyret «Lurvehette» (Norske Folkeeventyr, 1852, s. 340):

En Dag sprang den lille Jomfruen, de havde taget til sig, nede i Gaarden fremmenfor Slottet og legede med et Guldæble. Saa kom der en Fattigkjærring gaaende; hun havde ogsaa en liden Gjente med sig, og det varede ikke længe, saa var Gjentungen og den lille Jomfruen gode Venner og begyndte at lege sammen og trille Guldæblet mellem sig. Det saa Dronningen, som sad oppe i Vinduet paa Slottet; saa pikkede hun paa Vinduet, at Fosterdatteren skulde komme op. Hun gjorde det, men Fattiggjenten blev med, og da de kom ind i Salen til Dronningen, holdt de hverandre i Haanden. Dronningen skjændte paa den lille Jomfruen ; «det er ikke for dig at springe og lege med en fillet Tiggerunge!» sagde hun og vilde jage Gjentungen ned igjen.

Utdraget i moderne språkdrakt (frå Projekt Runeberg)

En dag sprang den lille jomfruen de hadde tatt til seg, nede i gården foran slottet og lekte med et gulleple. Så kom det en fattigkjerring rekende; hun hadde også en liten jente med seg, og det varte ikke lenge, så var jentungen og den lille jomfruen gode venner og ga seg til å leke sammen og trille gulleplet mellom seg. Dette så dronningen, som satt oppi vinduet på slottet; så pikket hun på ruten, at fosterdatteren skulle komme opp. Hun gjorde det, men fattigjenta ble med, og da de kom inn i salen til dronningen, holdt de hverandre i hånden.
Dronningen skjente på den lille jomfruen; «det er ikke for deg å springe og leke med en fillet tiggerunge,» sa hun, og ville jage jentungen ned igjen.

Kristofer Janson kjem med ei lita utblåsing om denne scena i si bok Norske eventyr som taletekster (1915, s. 28):

So er det det vesle bilætet av prinsessa, som leikar med fatigungen. Og det er ingen av deim, som meiner, at slikt inkje gjeng an. Dei er daa berre tvau mannaborn baae. Sjaa i barndomen er det mannahjarta, som møter mannahjarta, men ettersom me veksa til, byggja me av vaare eigne fordomar og daarskapar ein mur millom oss. Daa gjeng det ikkje an lenger, at den eine heve fri umgang med den andre; for den eine høyrer til fine folk og den andre berre til simple folk; den eine eig 100,000 krunor og den andre inkje
100 krunor ein gong. Daa høyra me um raseskilnad og standsskilnad, um «fødselsaristokrati» og pengearistokrati og alt detta andre vaset, som spiller og øydelegg kjærleiken millom oss. Lat kvar og ein verta domd etter sitt andlege verd og inkje etter klæde elder stand elder pengar.

Eg hadde eigentleg tenkt å la dette vere innlegget, men då eg skulle finne fram til tekstudraga digitalt, snubla eg over ein tidlegare tekst av Janson der han sparkar meir ifrå seg (Lys og Frihed, 1892, s. 382):

[…] «Det passer sig ikke for dig, som er Prinsesse at lege med en fillet Unge» – saaledes lyder Dronningens Ord, og dermed er Fortryllelsen brudt, den lille Prinsesse har pludselig faaet æde af Kundskabens Træ, og hun seer, at hun ikke er bare Menneske, men hun er Prinsesse, som skal dyrke sin egen Daarskab; thi saa vil Menneskene det. Her igjen skulde Barnet være vor Læremester. Det ser ikke paa Klær, det spør ikke efter Stand, det er Menneske, som møder Menneske i Barnelegen, det er Broder og Søsterskabets ædle Instinkt, som ubevidst kommer til Orde. Men istedetfor at værne om og dyrke og udvikle dette Instinkt til Fuldkommenhed som Menneskets dyreste Eie, saa har Menneskene valgt det modsatte. De har søgt at ødelægge Broderfølelsen saameget som muligt, de har skabt Standsforskjel, delt Menneskene i Lag og i Kaster, gjort nogle til Herrer andre til Trælle, de har skabt Keisere og Konger og Adelsmænd og Lorder og Grever, og hvad alt det andet Skrab hedder, istedetfor at alle skulle være Borgere og Kammerater. Ja de er gaaet endnu videre; de har blandet Gud ind i Sagen. De har fundet paa, at nogle af disse selvvalgte Herskere skulde være udnævnte af Gud selv, være Herskere af Guds Naade, mens de har gjort en Del Mennesker, baade hvide og sorte til Livegne uden Ret for Loven. Til den Yderlighed har Uligheden ført Menneskene. Og eftersom den Ene er bleven rigere og mægtigere end den anden, har han benyttet sin Stilling til at trampe de andre under sig, til at afgjærde for sig og sine, til at betragte sine Menneskebrødre som Fiender, og der hvor Fødselsadelen er afskaffet, har Pengeadelen traadt istedet, og istedetfor de kooperative Brødre og Søstre er traadt Millionæren paa den ene Side og Fattigmanden paa den anden Side med hundreder af Afskygninger midt imellem.
Hvorledes kan nu denne Nød afhjælpes? hvorledes kan Menneskets Arbeidsliv forvandles til et tilfreds Paradisliv, hvor Arbeidet er en Forfriskelse istedetfor et Helseslid? Ene og alene ved at følge Barnets Anvisning at betragte hverandre som Kammerater og Venner i Livets fælles Leg, ved at arbeide for at Broderkjærlighedens Aand og det fælles Ansvar kommer op i vore Børn, saa at denne nye Kjærlighedens Aand kan blive mægtig nok til at sprænge Fordomme og hæmmende Institutioner.

Dette er eigentleg ei ganske lita scene i eventyret som ikkje er så viktig for sjølve historia, men kanskje nettopp derfor liker eg så godt at ho vekker så mange tanker hos Janson.

Eit sci-fi innfall frå Nicolai Wergeland

Nicolai Wergeland var Eidsvollsmann og far til bl.a. Henrik Wergeland og Camilla Collett. Året han døydde ga han ut boka Tanker og Bekjendelser (1848), som i følgje forordet er til dels betre skildra som «innfall». Eit av desse, nr. 111, tenkjer eg kan vere kimen til ei science fiction-historie (s. 82):

111. […] Ved [Kants «Theorie over Himmelen»] kom jeg og paa den Tanke, at Menneskesjælene fødes og udgaae fra Solen; opholde sig først paa Mercur, derefter paa Venus, som deres første og anden Station iden hele Tilværelse; men kommer ikke til Selvbevidsthed og til Menneskelighed forend paa Jorden, deres tredie Station; og derefter enten flytte tilbage, for at begynde forfra, eller fare videre gjennem Planetsystemet, og derfra til højere Systemer.

Sjå også nr. 176, der han skildrar jorda som eit levande vesen.

Segn om Bergens opphav

Mange byar har eit mytisk opphav, t.d. har Roma historia om Romulus og Remus. Men visste du at Bergen også har eit slikt? Det finst eit (lite omtalt) segn i fleire utgåver frå 1500-talet om mystiske lydar i vågsbunnen – stemmar og musikk – som var eit teikn på at det ein dag ville kome ein by der. Her har eg prøvd å samle den informasjonen eg kunne finne om segnet, og dei ulike variantane som er kjende.

På 1500-talet var det ein gruppe i Bergen, bergenshumanistane, som skreiv om Bergen og Noregs historie, og det er i historieverka deira ein finn segnet. I Bergen fundas (ca. 1560, ukjend forfattar) finst det ein variant av segnet som truleg er utgangspunktet for varianten ein finn i Bergens rimkrønike (ca. 1560 og 1570-80, ukjend forfattar). I tillegg er det ein annan variant i Om Norigs rige (1567) av Absalon Pederssøn Beyer. Eg har ikkje sett segnet særleg kommentert nokon stad, men ein kan lese ei samanlikning av dei i Bergen fra de ældste Tider indtil Nutiden : en historisk-topografisk Skildring (1877, s. 7-9). I Bergen bys historie, bind 1 (1982, s. 80) nemner Knut Helle segnet som eit døme på at ein trudde det var gardar her før byen blei etablert.

Under har eg samla dei variantane eg har funnet i opphaveleg språkdrakt og modernisert.

Bergen fundas

Bergen fundas handlar om Bergen si historie og finst i ein del ulike handskrifter. I 2021 ga Agnete Nesse ut ein modernisert utgåve, og i den finn ein sagnet i moderne norsk (s. 19):

I den tiden da Magnus, sønnen til Olav den Hellige, regjerte, bodde der en mann på Årstad som het Gissur Guldbrandsøn. Tjenestefolkene hans gjetet sauer og geiter i området rundt Vågen, altså havnen der byen er nå. Da hørte de sterk hvisking og snakking, og musikk fra strengeinstrumenter og fløyter. De ble veldig forundret over det de hørte. Om kvelden da de kom hjem, fortalte de husbonden hva som hadde skjedd. Da han hørte dette, spådde han straks at det i løpet av få år skulle opprettes en mektig by med mye handel der gjeterne hadde vært. Og bare fire år etter denne spådommen, i år 1070 e. Kr. lot den allmektige Gud silden strømme til rundt her i store mengder. Siden det var spesielt mye sild akkurat der hvor havnen var så god, bygget Olva Kyrre, Norges konge, en by ved denne havnen.

Nesse har basert seg på bokutgåva frå 1957 av Mikjel Sørlie, der han hadde transkribert det mest komplette manuskriptet («Gl. kgl. sml. 991 fol.«) og det eldste («AM 333 fol.«). Trykk under for å sjå korleis segnet ser ut i dei manuskripta:

Segnet i Gl. kgl. sml. 991 fol. (s. 28-29)

Wdi Magnus Sancti Olai Sønns tiid da haffuer der Boedt enn Knape paa Ølrickstadt wiidt Naffnn Giitzer Guldbrandßønn. Hanns folck och drennger haffuer ganngit och wogtidt faaer og gieder Runnt omkrinng Waagenn Eller haffnen, som Byenn nu stannder. Da haffuer de hørt offuermaade huidske och Lese, Medt alle hannde Sjidenspiil och Piibe leig, Saa adt de haffuer deraff hafft møgen forvnndrelße. Om Afftenen der de komme hiem, haffuer de sagt deris Hoßbunde huorledis det haffuer begiffuet sigh. Der hannd det hørde, Spaade hannd strax Adt der bleff innden faa Aar enn Megtige Stadt och hanndell Oprigtidt, och fire Aar effter denne hanns Prophetering, Anno Domini MLXX, Gaff Gud Almegtigste adt siilde fisken giick Riiggelligen till her Runt omkring, Och effterdi adt fisken fanndiz besynnderligenn paa den platz huos den goude Hauffen, da bygde Olluff Kyrre, Norrigis Konge, Byenn wiidt samme haffen

Segnet i AM 333 fol. (s. 80-81)

Vdi Magnus sancti Oluffz sønns tiidt thaa haffuer ther boith ein Knabe paa ølricstad hueß folck och drenger haffuer gangith och wocthit faer och gieder runth omkringh Wogenn heller haffinn som byenn nu stander, thaa haffuer thee hørtt offuermaade huisk och lese och pankrocke mett allehonde siden spiell oc pibelegh saa atth the haffuer ther aff hafftt møginn forundrelße, om affthennun thii komme hiem haffde the sagtt theris husbonde huorledes the ther haffue hafftt sigh. Ther hand thett horde spaade hann strax att ther bliffuer indenn faa Aar ein Mectigh stad och Handell wpregtith.

XL Aar effther then Hans Proffeteringh Anno dominj MLXX gaff gud almechtigste sinn Naade att Sildfiskenn gick Rigeligenn tiill her runth omkringh, Och efftherdij the fiskere fanth besynderligenn paa thenne platz thenn gode haffnn: Thaa bygde Oluff Kyrre Norriges konningh byenn with samme haffnn […]

Bergens rimkrønike

Ein trur at Bergens rimkrønike (ca. 1560 og 1570-80) blei skriven med utgangspunkt i Bergen fundas, og rimkrøniken finst i to utkast. Det gjer at segnet dukker opp to gonger, og dei to variantene står saman i Geirmund Vislie sin utgjeving frå 1925. Dei er stort sett like, men det er nokre små forskjeller. Trykk under for å sjå dei slik dei står i Vislies bok.

Segnet i Bergens rimkrønike – Variant A

Wdj koning Magnus Oluffsønns thiid hinn gode
Paa Olrighstad daa Bode,
Enn Manndt hed Gidzour guldbrannßønn
Hannd wor enn spaamannd Best och Kiønn
Hannd wor enn Knabe paa samme gaard
Hanns Drennge ginnge och woctede Faar:
Lanngs och trinut om Bergenn wog
Och Fersk thanng for faarenne opdrog
Tha monne the offuermaade hørre Bruske
Med Leßenn och huidskenn møgitt Ruske
Med thømrinng och Bannckenn offuermaade
Med Trommer och Piiber att the maane Raade,
Att samme hanns drennge haffde der aff wunder
Och sagde derris herre aff wnnder
Hannd spaade att denn pladz Bleff møgitt hellig
Med gudelighedt møgit Lycksalligh
Och att ther skulle skee stor hanndell och mogenn Datt
Och att ther skulle Byggis enn stad well Bratt
Fyrgethiuffue aar efter thenne hanns Profitherinng
Bygdis stadenn med møgenn haandtherinng[.]

Segnet i Bergens rimkrønike – Variant B

Wdj konning Magnus Olaffzons tiidtt hin gode,
Enn mandt paa Øllrickstadt Bode.
Hedtt Gidzar Gudbrandßønn,
Waar enn Spaamandtt best oc kiønn.
Handt waar enn knabe paa samme Gaardtt,
Hans drenge ginge oc woctede faar.
Langis och Runt om Bergenn Wogh,
Huor faarenne ginge de effther drogh.
Der monne de høre offuermaade Bruske,
Medt Leßning oc huiskenn megit Ruske.
Met tymring oc Banckenn offuermaade,
Medtt trommer oc piber att det monne Raade.
Och kunde inthett faa det at seæ,
Huadt dett waar, Sig loedt betheæ.
O Der aff haffde diße drenge wnder,
De sagde dieris herre strax det wnder.
Handt spurde den platz bleff megit hellig,
Medt gudelighedtt megit Lycksalig.
Och att der skullde skiæ handell oc megen dat,
Der skullde byggist enn stadt well bratt.
Kongerne skullde der megit i bedriffue,
Mange skullde der oc komme affliffue.
Dog de icke alle døde paa straa,
Widt suerdit skullde mange falde fraa.
XL Aar ephther denne hans prophetering,
Bygdis stadenn medt megen handtering.

Eg har gjort eit forsøk på å slå dei saman og modernisere språket, men ta dette med ei klype salt. Eg er t.d. veldig usikker på «Bruske» og «Ruske». Takk til ein viss M. Trinde for gode innspel!

I kong Magnus Olavssons tid, den gode,
på Alrekstad, en mann bodde
som het Gissur Guldbrandsøn.
Han var en spåmann, flink og skjønn. (eigentleg: best og køn)
En ung mann på hans gård,
en dreng, gikk og voktet får
langs og rundt om Bergens våg
og fersk tang opp til fårene drog. (ev. «Hvor fårene gikk, de etter drog.»)
Der hørte de noe veldig bryskt, (kanskje eigentleg ordet bruske?)
lesing og hvisking, meget ruskete,
tømring og banking overmåte,
trommer og piper som rådet.
Og han kunne ikke se,
hva det var, som seg lot seg vise. (eigenteleg: bete)
Og drengene som opplevde dette underlige,
sa til deres herre det forunderlige.
Herren spådde at den plassen ble meget hellig,
med en gudelighet, meget lykksalig.
Og at det skulle skje stor handel og mye der,
Det skulle raskt bygges en by der,
Kongen skulle mye der bedrive,
Mange skulle komme og miste livet.
Men ikke alle skulle dø på strå,
Med sverdet skulle mange falle fra.
Førti år etter denne profetering
bygdes byen, med mye håndtering.

Om Noriges rike

Ei anna utgåve av same segn finn me i Om Noriges rike av Peder Absalon Beyer frå 1567. Dette er eit historieverk over Noreg, og han kjem inn på segnet når han skriv om Bergen sitt opphav. Denne skil seg frå dei førre med at det er satt i Håkon Adalesteinsfostre si tid, og det er ein gammel mann som tolker stemmer som kjem frå jorda for kongen.

Her er det i ei språkleg modernisert utgåve frå Wikipedia (lagt inn av brukaren Nordfra):

Og den tid Håkon Adalsteinsfostre hadde sitt kongelige sete stundom på Alrekstad, det man nå kaller Aarestad, og feet gikk her nede i byen som nå gårder og kålhager står, da ble det sagt for kongen, at her hørtes i jorden lyd av mennesker, likevis som mange skulle snakke sammen. Da kongen det hørte, ble han underlig derved og mente at det skulle bety noe ondt. Da svarte en gammel mann, nådigste herre, frykt intet, for det betyr intet ondt, men bemerker at til sin tid skal det bygges en fin stad, i hvilken skal brukes stor handel og vandel, som enn skjer på denne dag.

Ein kan finne originalteksta transkribert i Dokumentasjonsprosjektet om ein trykkar seg inn på bind 3 og går til side 71. Du kan og sjå det her:

Segnet i Om Noriges rike

Oc den tid Haagen Adelsteyn haffde sit kongelig sæde stundum paa Alreikstad (det er som mand nu kaller Aarestad), huilchen som haffuer sit naffn der aff at alle de, som ville j by heller aff, skulle fare den gaard forbi, daa hand haffde sit kongelig sede der, oc fæit gick her neder j byen, som nu gaarde oc kaalhaffuer staa, daa bleff det sagt for kongen, at her hollis oc hördis j iorden liud aff mennisker, ligeruis som mange folch skulle tale sammen. Der kongen det hörde, bleff hand vnderlig der ved oc mente at det skulde betyde nogit ont, da suarede en gammel mand oc sagde: naadigste herre, frycter eder intet, thi det betyder intet ont, men bemercker at vdi sin tid skal der byggis en fiin stad, vdi huilchen skal brugis stor handel oc vandel, som end skier paa denne dag.

Så det. Det hadde vore spanande om det dukka opp meir om dette, men eg har ikkje klart å finne meir ope på nett. Eg har leita i bl.a. Den norske krønike, Den norske so, Holberg sine verk og kongesagaene. Kanskje er det meir i dei andre handskriftvariantane? Eller i andre eldre kjelder? Ta gjerne kontakt om du snublar over noko!

Oppdatering (24. oktober 2024): Takk M. Trinde for fleire gode innspel! Fyrretyve («fyrgethiuffue») er ei gammal dansk nemning for førti, så begge rimkrønikevariantane er einige om førti år. Bytta også ut «bruskete» med «bryskt», sidan bruske kan tyde noko i den duren.

Soga om Roy, Fyrste kapittel

Våren år 2000 fekk Vårt land forfattaren Erlend Loe til å leve frå seg ein stiloppgåve i nynorsk under namnet «Pia». Han skreiv «Soga om Roy» på 1,5 time, utan ordliste, før han reiste på påskeferie. Stilen blei lurt inn i bunka til ein norsklærar på Bjørknes Privatskole og vurdert til 4 på grunn av språkfeila. Sidan den gong har stilen blitt brukt ein del i skulevesenet, sidan han er morosam og har ein del klassiske sogetrekk i seg.

Språkrådet hadde lenge ei retta utgåve av teksta på sine nettsider, men sida er borte no. Her er slik ho låg ute der:

Soga om Roy, av Erlend Loe

Roy heitte ein mann. Han var son til Ben, son til Glenn-Ivar, son til Kim den inkontinente frå Oslo. Mor til Roy heitte Connie og var webdesignar for eit lite tidsskrift om mental helse. Roy budde på Alna, ikkje langt frå bomstasjonen. Han var ein o.k. mann, måteleg ven å sjå til, og ikkje så rik. Han var ikkje godt likt av alle og heller ikkje så framifrå i alle ting. Det fanst dei som kalla han ein tapar.

Kona til Roy var Linda, dotter til Audi-Lars, son til Lorentzen med kolonialen, svoger til Jon Herwig Carlsen, som på denne tida jobba med TV, og som ikkje er i nærleiken av å koma denne soga ved.

Roy og Linda hadde ikkje noko godt forhold. Dei prata sjeldan med kvarandre. Som oftast sat dei berre framfor TV-en, og det var mykje irritasjon i lufta.

Halvbroren til Roy heitte Bosse og hadde svensk pass, sjølv om han var oppvaksen i Noreg og snakka norsk så godt som nokon. Det vart aldri tala mykje om kvifor, men årsaka må ha vore at Connie hadde late ein ovfull svenske få viljen sin med henne ein gong ho var på kurs i sjølvutvikling i traktene kring Jämtland og Härjedalen.

Bosse var stor og sterk, men stillfarande og utan sjølvtillit. Roy og Bosse hang saman både støtt og stadig. Dei var gode vener. Der den eine gjekk, kom den andre med. Hadde dei ikkje vore brør, ville folk ha trudd det var homogreier på gang. Ingen av dei hadde noko fornuftig å ta seg til på dagtid. Dei rak for det meste rundt og gjorde ugagn og plaga slike som var annleis enn dei sjølve. Dei var båe lova jobb på Tybring-Gjedde på Alna, men det vart liksom aldri til noko.

No vik soga sør til Grünerløkka i Oslo. Der budde ein mann med namnet Ibrahim, son til Ibrahim, son til Ibrahim, son til Ibrahim frå Izmir i Tyrkia. Ibrahim hadde ei dotter som heitte Houda. Ho var så ven og attråverdig at hennar like ikkje fanst i mils omkrins (og dette var i tettbygd strok). Mannfolk gjekk ikkje av vegen for å drepa for å få Houda. Så fin var ho. Men ho heldt dei alle på avstand. Ho var ikkje interessert. Ho spara seg for den rette. Og mens ho venta, arbeidde ho i grønnsakbutikken til faren, og ingen var som henne til å selja olje og frukt og fetaost og smila til alle og få god pris. Og dessutan las ho medisin om natta.

No er å fortelja at Roy og Bosse ein dag hadde teke turen ned i sentrum og sat og drakk på offentleg stad, nærare bestemt i ein park kalla Birkelunden, ikkje langt frå butikken til Ibrahim. Då sa Roy til Bosse: «Det såg eg gjerne, bror, at du fekk ut fingeren og tok deg ei kone, så kunne vi vera to par, eg og Linda og du og di kone, og gjera mykje moro saman, fara til Sverige med campingvogn, til dømes.» «Det hadde ikkje vore meg imot,» svara Bosse, «men kven vil ha ein slik tapar som meg?» Roy svarar: «Ikkje veit eg, bror, men korleis likar du desse småjentene som går der borte ved fontena?» «Dei er både vene og heftige,» seier Bosse, «men eg har ikkje hug til å ta kontakt med dei. Dei kjem berre til å be meg ryka og reisa.» Roy seier: «Gå no til butikken og kjøp noko meir øl, så blir det vel ei råd etter kvart.» Bosse svarar: «Eg er skeptisk, men vil likevel gjera som du seier, bror.» Så gjekk han til Ibrahims butikk og stelte seg i kø framfor kassa. Han stod der og såg dumt ut i lufta, som han alltid gjorde, men då det blei hans tur, kom han til å kasta eit auge på Houda, og kaldsveitten sto i panna på han. Houda seier: «Kva kan eg hjelpa deg med?» Bosse mister no munn og mæle. Han sig saman og fell i bakken. Houda bøyer seg over han og vil hjelpa han opp. Bosse slår opp auga att, og han reiser seg, og han kvad denne visa:

Eg kom for å kjøpa øl, men aldri har eg sett
ei kvinne som deg.
Din like finst ikkje i dette landet.
Me skal vera saman, du og eg, frå denne
dag og livet ut. Ikkje kan eg by deg mykje
gods, men kjærleik skal du få frå morgon til kveld,
så sant eg heiter Bosse. Og dessutan har eg kanskje
noko på gang ute på Tybring-Gjedde.

Det blir ikkje enkelt, for bror min og familien
har tvilsame haldningar
til innvandrarar, men slik skal det likevel
vera, og viss ikkje skal eg lata mitt liv og døy
på flekken.

Houda sa: «Dette var ikkje som eg hadde tenkt det, men du har rett; slik er det laga, og slik må det vera, men eg vil halda fram med å lesa medisin.» Bosse seier: «Sjølvsagt skal du lesa medisin, og eg skal og ta tak i meg sjølv og lesa eitkvart eller brødfø oss på annan måte.»

Då Roy hadde sete så lenge på benken at han byrja å ana uråd, gav han seg i veg til butikken for å sjå kva som hadde gått føre seg med Bosse. På fortauet møter han Bosse og Houda, arm i arm. Roy sa då: «Kva er dette, bror? Her sit eg og ventar på at du skal koma attende med øl, og så kjem du med ei framandkulturell kvinne, og på auga dine ser eg at du tenkjer å ekta henne.» Bosse svarar: «Så er det.» Roy seier: «Ikkje var det dette eg hadde tenkt då eg bad deg om å finna ei kvinne. Stor skam fører du over familien, og ikkje blir det nokon campingtur til Sverige no. Var du ikkje bror min, så drap eg deg no med det same. Eg vil ikkje ha noko meir med deg å gjera, og eg let deg gå fri no, men eg rår deg til å forlata landet, for frå no av går du utrygt kor du enn oppheld deg i Noreg.»

Deretter gjekk brørne kvar til sitt, men ingen av dei tykte seg ferdig med denne saka. Roy vart verande på Alna. Han heldt seg heime. Han såg mykje på TV og var ikkje grei å vera i hus med. Han sa ikkje meir den vinteren.

Og her har du stilen slik han blei publisert i Vårt land, med rettingar og kommentarar frå læraren.

I artikkelen kommenterer han også nynorsk: «Jeg leser ofte nynorsk, og har kjempestor sans for språket. Ved et uhell kjøpte jeg en gang Snorre på bokmål. All safta var borte. Jeg synes nynorsken skal være en del av det norske språket.»

Seinare let han truckførar Kurt snakke nynorsk etter å ha kakka seg i hovudet i boka Kurtby (2008), og han let djevelen snakke nynorsk i boka Helvete (2019).

Mel-o-toons: Peer Gynt’s Adventures

Visste du at det finst fleire teiknefilmar basert på Henrik Ibsens Peer Gynt (1867)?

Med overgangen frå teiknefilm på kino til billegare fjernsynsproduksjonar på 50-talet, dukka det opp ein del nye aktørar, t.d. Hanna-Barbera (Scooby-Do og The Flintstones). Ein annan aktør som baserte seg på dei same økonomiske animasjonsmetodane var New World Productions som produserte over 100 Mel-O-Toons på ca. 6 minutt kvar. Desse var baserte på klassisk litteratur, folketru, mytologi og anna materiale utan opphavsrett.

Tre av teiknefilmane hadde utgangspunkt i Peer Gynt. Alle tre er frå 1960, bruker Edvard Grieg sin musikk og har Art Gilmore som forteljar. Peer Gynt blir presentert i starten av kvar teiknefilm som ein ung, norsk mann som drøymar om å gifte seg med Solveig, men i kvar teiknefilm har han ein last som ho meiner han må kvitte seg med først.

Peer skryt til Solveig

Peer Gynt’s Adventures on the Stormy Sea (imdb, YouTube). Peer har ein seglbåt, men er ikkje interessert i å lære særleg om segling, sjølv om Solveig oppfordrar han til det. Under eit båtkapplaup hamnar han i ein storm og forliser nesten. Til slutt lover han Solveig å lære seg meir om segling.

Denne har eigentleg fint lite å gjere med Ibsens Peer Gynt, anna enn at Peer er lat og at han på eit tidspunkt er i eit skipsforlis.

Dovregubben

Peer Gynt’s Adventures in the Hall of the Mountain King (imdb, YouTube). Solveig seier at ho ikkje vil gifte seg med Peer før han sluttar å fortelje skrøner. Peer går seg vill og sovnar utanfor ei grotte. Då blir han bært inn i grotta av troll. Peer blir redd, og skrøner om at han eigentleg er ein prins. Trollkongen seier at då må han gifte seg med trolldottera hans. Peer rømmer og lover seg sjølv at om han kjem seg vekk, skal han ikkje skrøne meir.

Ibsens Peer er ein skrønemakar, og han rømmer også frå ein trollkonge (Dovregubben) og dottera hans (Den Grønklædte). Her er det tydeleg at dei har basert seg meir på handlinga frå Ibsens stykke, sjølv om ho er kraftig forenkla.

Peer og Anitra

Peer Gynt’s Adventures in Arabia (imdb, YouTube ). Solveig har sagt at Peer må lære seg å jobbe, så han har fått jobb på eit skip som seilar til landet Arabia. Der blir han lurt av vakre Anitra til å hjelpe ho å stele juvelar frå eit palass. Anitra av med heile byttet, men då Peer finner ho att har ho blitt kidnappa og gjort til slave av andre røvarar. Peer lover at om han kjem seg vekk, skal han aldri stele igjen.

I Ibsens stykke reiser Peer sjølv rundt i verda for å tene pengar, blant anna til Sahara. Der treffer han slavinna Anitra, som saman med andre tar han for å vere profet. Det er altså delvis overlapp her, men det er ein ganske annan historie som blir fortalt i teiknefilmen.

Norsk litteraturhistorie på 1-2-3

Det finst fleire norske litteraturhistorier ope på nett, til dømes Per Thomas Andersen sin Norsk litteraturhistorie (2001-utgåva) kan du lese på Nasjonalbiblioteket sine nettstad. Det same kan du med Knut Nærum sin parodi, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen (2001). Men om du vil begynne med nokre meir fordøyeleg, er det fleire ressursar ute som gjer deg eit raskt overblikk:

Endeleg kan du synge Dass sin song om horeri

Elevar i vidaregåande skular møter ofte Dass gjennom hans mest kjende verk, som Nordlands trompet og «Herre Gud ditt dyre navn og ære», men det har også vore vanleg å gjere eit visst publikumsfrieri med å ha med utdrag frå «Det Siette Bud. Du skal ikke bedrive Hoor.» T.d. andre strofe:

Part legger sig hos Skiøger,
Og bruger dem i Fleng,
Part andres Koner søger,
Og smitter ægte Seng,
En Parti sig besover
Med næste Slegtninge,
Part giør det, som er grover,
Og blander sig med Fæ.

Og slik fortset songen nokre strofer, før Dass kjem med råd til den «Kaade Dreng» og den «lille Pige» om korleis dei bør halde seg borte frå horeri. Det er ein gøyal tekst å lese og fungerer også bra med elevar.

Men no kan ein altså, endeleg, synge han på sin opphavlege melodi.

Trond Haugen skriv i «Om en ukjent melodi hos Petter Dass» (Edda vol. 111, Utg. 3) om korleis han fant fram til melodien. Kort sagt står det i dei gamle manuskripta at melodien er «Den bekandte Søvren Tvillings Vise: Hør til Fattig og Rige &c», og dette har forskarar for lengst funne ut at er den same som «Quid tua? Det er: Huad kommer det dig ved?«. I den står det at melodien er «Pickelhærings Melodi», men der har det stoppa opp – denne visa/melodien skal vere tapt. Men med å snu nokre steinar, finn Haugen at dette ikkje er eit tapt vise, men at ho «hadde gått som en farsott over hele Nord-Europa i første halvdel av 1600-tallet.» Du kan lese ferda hans fram til melodien i artikkelen.

Så kva er melodien? Haugen skriv:

Den ble sunget på den britiske klovnefiguren Pickelhærings egen melodi; en tysk-nederlandsk variant av den britiske luttenisten Thomas Robinsons «Walking in a country towne» i lutt-tabulatoren The Schoole of Musick fra 1603. Melodien ble publisert med noter og separat numerisk tabulatur for lutt i Adriaen Valerius’ posthume Neder-Landtsche Gedenck-Clanck i 1626.

Notene til melodien er gjengitt i artikkelen, og «Walking in a country towne» er det mange variantar av på YouTube. Så her er det berre å finne fram teksta og synge med til meloden. Om Pickelhæring-varianten er veldig annleis, får ein håpe at nokon grip sjansen og tener Spotify-millionar på ei nyinnspeling av Dass.

Er du frista til å gå på din eigen skattejakt etter barokke melodiar? Rosinen i pølsa er her tidlegare nemnde «Herre Gud! dit dyre Navn og Ære«. Denne skal ein eigentleg synge til visa «Vill ey bonden laate vell etc», men den har framleis ingen funne. Lykke til!