Denne artikkelen ble først publisert i Atrium 1/2016. Jeg har gjort små endringer og tilpasset den for nett.
Etter Magnus Carlsen sin suksess, har Norge mindre støv på sjakkbrettene og en noe større forståelse for begrep som «rokkade» og «enpassant». Da det er funnet sjakkbrikker på bryggen i Bergen fra middelalderen, vet vi at de norske sjakkhistorien har sine røtter langt tilbake i tid. Likevel har det partiet som er sett av flest nordmenn, fått ganske lite oppmerksomhet. Vi vet at det var en vennskapskamp og at den startet med en spansk åpning. Vi har opptak av de siste trekkene, samt hvit spillers aggressive reaksjon på å bli satt i sjakk matt. Men hvor mye mer vet vi egentlig om kampen som foregikk i Sjeik Ben-Redik Fy Fasan sitt telt i Flåklypa Grand Prix (1975)?
Spansk åpning
«Soksess for min schpanske åpning» sier en velfornøyd Sjeik Ben-Redik Fy Fasan, før han blir satt i sjakk av Desperados. Det stopper ikke sjeiken: «den sjakk helt ofarlig. Jeg bare gå mellom med tårn.» Etter å ha bli satt i sjakk igjen, blir sjeiken mer utålmodig: «Do tro du væra smart, jai bare flytte Hans Majestet til H – 1 – og do like langt!». Når Desperados så setter sjeikens gullbelagte konge i sjakk matt, hisser sjeiken seg opp og sveiper alle sjakkbrikkene ned på gulvet. Utover denne noe politisk ukorrekte dialogen, er det ingenting i hverken manuskript eller Flåklypa-bøkene som sier noe om trekkene mellom den «schpanske» åpningen og den stormfulle avslutningen. Det finnes heller ikke noe mer å hente i intervju eller annet tilgjengelig bakgrunnsmateriale (som jeg har klart å oppdrive).
Det betyr ikke at partiet har blitt fullstendig oversett. I forbindelse med Magnus Carlsens VM-kamp i 2013, har VGTV et innslag om Flåklypa-partiet. Her kommenterer sjakklandslagspiller Ellisiv Reppen at hun ikke kjenner det igjen, «men det så ut som et helt vanlig parti» og at det er en fin avslutning. Hans Olav Lahlum tilføyer at «Desperados-offeret» er blitt et begrep i sjakkmiljøet. NRK er også på banen, og samme år diskuterer de partiet med følgere på twitter. Her dukker det opp en viktig ledetråd:
Trond Ponce (@TrPonce) – 16.11.2013
@frodesaugestad @NRKsjakk I en bok av Agdestein så nevner han at E. Desperados avslutning minner om «Yanovskij – Toriran 1953»
Boka som siktes til er Simens sjakkbok (1997), men kampen det siktes til er egentlig «Yanofsky – Tornerup, København 1947», som har blitt vist til med feil navn mange ganger i sjakklitteraturen. Kan Kjell Aukrust og Ivo Caprino ha funnet inspirasjonen her, og dermed det fulle forløpet til partiet?
Simen vs. Aukrust
At det er nettopp Simen Agdestein som har undersøkt Flåklypas sjakkparti, er neppe noen tilfeldighet. Det kan virke som om det er skjebnen som bringer dem sammen, da Simen er oppkalt etter Aukrust sin debutroman (Simen). Kanskje det er derfor Simen utfordrer Aukrust til et parti sjakk i 1989, som Aukrust selv beskriver i en artikkel gjengitt i Nordlys 28.12.1989:
Jeg hadde ikke spilt på flere år, og la meg i hardtrening med sjakk-computeren. Jeg leste sjakkteori til langt på natt før dette møtet. Jeg spilte hvit, og greide nitten trekk. Da foreslo Simen remis. Jeg var fornuftig nok til å ta imot tilbudet, to trekk før sjakk matt.
Hvorvidt de prata om bakgrunnen for partiet i filmen er uvisst, men i tidligere nevnte Simens sjakkbok (1997, s. 71) skriver Agdestein:
Som en liten kuriositet tar vi med den følgende kombinasjon, som minner forbløffende om avslutningen mellom gorillaen Emanuel Desperados som svart og sheiken Ben Reddik Fy Fasan i klassikeren Flåklypa Grand Prix. Her er det riktignok andre spillere som står bak.
Yanofsky vs. Tornerup-partiet han viser til, er nevnt i flere utgivelser som var gitt ut i Norge innen Flåklypa Grand Prix ble produsert, blant annet Sigurd Heiestads bok e2-e4 (1958) og Magasinet for alle (1947-20). Aukrust avslørte at han leste seg opp på sjakkteori før kampen mot Agdestein, og det er dermed en viss sannsynlighet for at han også kan ha lest sjakkteori tidligere. Kanskje det var her han hørte om kampen i København?
Yanofsky v. Tornerup
Kampen mellom Yanofsky og Tornerup er bevart i sin helhet:
I motsetning til Fy Fasan, innser Yanofsky at han har tapt, og gir seg dermed etter partiets 18. trekk. Om du sammenligner stilingen med hvordan det ser ut i første stilling som kan ses i Flåklypa Grand Prix, kan du se at det er et par forskjeller:
Yanofsky v Tornerup, København, 1947 (etter 18. trekk) 
Første synlige trekk i Flåklypa Grand Prix
Som Agdestein påpeker, er det «forbløffende» likheter mellom de to partiene. Likevel er det også en del forskjeller, og de lar seg ikke lett forklare. Det er nemlig ikke nok å bare modifisere København-partiet, det må grunnleggende endringer til for å kunne forklare den manglende hvite bonden. For hvert trekk som tilføyes eller endres, må følgende trekk også reagere på en logisk måte. København-partiet kan ha vært inspirasjonen til Flåklypa-partiet, men det hjelper oss ikke mye med å gjenskape sistnevnte.
Remis?
Selv om man ser på København-partiet som et dødspor, trenger man ikke å feie brikkene av brettet helt enda. Det at det ikke finnes noen tilgjengelig informasjon om Flåklypa-partiet, betyr at en rekonstruksjon av kampen ikke kan sies å være feil, men bare mer eller mindre sannsynlig. Det finnes mange mulige måter å nå den første posisjonen man ser i Flåklypa Grand Prix, men om man stiller krav om at både Desperados og Fy Fasan spiller noenlunde logisk, er det nok betraktelig færre muligheter. Det kreves en viss kompetanse i sjakk for å kunne rekonstruere en slik kamp, så jeg henvendte meg til det internasjonale sjakksamfunnet Reddit.com/r/Chess. Her blir vi møtt med en lett blanding av skeptiske og entusiastiske kommentarer, som til slutt leder til et forslag fra norske Henning Kjøita:
Etter 19. trekk i dette partiet er man der hvor partiet i Flåklypa Grand Prix starter, og trekk 20.-22. er de man ser i filmen. Kjøita har dermed klart å rekonstruere et mulig forløp, men er det sannsynlig? Kjøita innrømmer selv at sjeikens 14., 15. og 18. trekk er noe underlige, men så må det vel understrekes at sjeiken selv fremstår som nokså underlig i filmen. Desperados spiller jevnt over bra, noe som passer med seieren til den «dumme ape».
Sjakk matt
Når Desperados gjør det siste trekket, innser hans motspiller at kampen er over: «Sjeik Ben-Redik matte sjakk?! Du din… Jeg ikke gidde tid til å spille sjakk med den dumme ape, jai heller studere den tegning.» Og i det sjeiken trekker frem tegningen av Il Tempo Gigante, er scenen over, og filmen fortsetter. Det var alt vi skulle få vite om denne sjakkampen. Caprino er kjent for å vie mye tid til detaljer, og det er derfor grunn til å tro at brettet man får se i filmen ikke er tilfeldig. Trolig har de sett på kampen fra København som inspirasjon, men introdusert noen endringer for å gjøre det til et unikt parti sjakk. I så fall vil Kjøita sin rekonstruksjon være det foreløpig beste budet man har på hvordan Norges mest sette sjakkparti gikk for seg.
Det er fristende å avslutte med en sjakkscene fra Aukrust sitt liv. I hans selvbiografiske bok Slipp ham inn (1979, s.170) viser han nemlig til blandede erfaringer med spansk åpning:
Jeg åpner «spansk» mot en pike med rødt hår. Bevares hvor pen hun var! Jeg så mere på jenta enn på sjakkbrettet. En gang iblant kom en slank hånd til syne over bordplaten når en brikke skulle flyttes – og senere et hvitt smil, da hun satte meg i sjakk matt.
Selv om Desperados har et hvitt smil når han setter sjeiken i sjakk matt, spørs det om det er samme kjemi mellom dem som mellom Aukrust og den rødhåra jenta.