Koronaviruset og språket

Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger, skriver i en gjestekommentar i Stavanger Aftenblad om de varige endringene som kan følge av koronaviruset. Et av områdene han skriver om er den mulige effekten hele situasjonen kan ha på språk og kommunikasjon:

Tankesett, språk og åtferd er område der korona-krisa potensielt kan ha varige verknadar. Til dømes kan innhaldet i ulike omgrep bli annleis enn i dag, ord kan få nytt innhald, og måten me kommuniserer på kan endrast etter som omfanget av kommunikasjon utan direkte kontakt grip om seg. Me har allereie sett ei forenkling og rasjonalisering av talespråket, som kanskje kan akselerere når skjermbasert kommunikasjon gradvis tek ei større rolle enn den direkte samtalen.

Koronaepidemien vil mest sannsynlig påvirke også språket vårt, og det vil trolig bli forsket på mange ulike sider ved dette. I den anledning tenkte jeg å kaste et tidlig blikk på hva som alt nå blir sagt om koronaviruset og språk. Språkrådet har allerede lyst ut et stipend for masteroppgaver om “klarspråk eller fagspråk i samband med utbrotet av koronaviruset SARS-CoV-2”. De ønsker oppgaver som undersøker:

– korleis styresmaktene, fagmiljø eller fagpersonar i helsesektoren nyttar fagspråk og terminologi i fagtekstar eller i kommunikasjon med ålmenta

– korleis språk og visuell utforming gjer at tekstar blir enkle eller vanskelege å forstå

Behovet for klart og tydelig språk har vært uttrykt flere ganger den siste måneden, for eksempel ved Ingrid Holm Finseth i Kampanje eller et vedvarende fokus på å få informasjon om viruset oversatt til flere språk (noe FHI er godt i gang med).

Men det er ikke bare klarspråk som er i fokus. Det første språklige møtet med viruset kom trolig ved diskusjonen rundt skrivemåte, corona eller korona. Språkrådet var også her tidlige på banen og la ut en presisering om at det het koronavirus. Huslingvisten hos Morgenbladet spinner videre på dette i en refleksjon om vi overhodet trenger bokstaven c.

Retorikken som blir brukt i omtale av viruset har også blitt lagt merke til. Retorikkprofessor Jens Elmelund Kjeldsen skriver i BT at språket er et av virkemidlene som myndighetene bruker til å påvirke befolkningen, og at man kan se dette i hvordan USA og Norge omtaler det ulikt:

Den norske retorikken er bemerkelsesverdig forskjellig fra den amerikanske. Her hjemme går vi sjelden til krig – i stedet kaller vi inn til dugnad og steiker vafler. Selv når vi står overfor en livsfarlig virus, er dugnad løsningen. Statsminister Erna Solberg har oppfordret til nasjonal dugnad.

Det som likevel er lettest å legge merke til alt nå, og som derfor har fått en del omtale, er hvordan vokabularet vårt blir utvida (og forent) på grunn av situasjonen vi alle er i. På bloggen A frog in the fjord får du noen dagsaktuelle begrep forklart for de som lærer seg norsk, blant annet hamstreskam, koronakrakk, karantesefest og hytteforbud. NRK har en artikkel om hvordan “i disse koronatider” alt har blitt en klisje (og hva det innebærer). Aftenposten skriver at “nyordene står i koronakø“. Om vi igjen ser til språkrådet, oppsummerer Åse Wetås mye i “Språkbetraktninger fra hjemmekontoret.

Nyord er lette å legge merke til og det er naturlig at disse skrives om først. Fokuset på klarspråk har pågått ei stund, men dette er en viktig akselerator i alle nivå. Men hvordan hjemmeundervisning, økonomisk uro, ekstra fritid, endrede kontaktmønster og andre slike faktorer endrer språket, er det nok enda for tidlig å si noe om. Men det er åpenbart at mange følger med, og at det trolig vil være utgangspunkt for en del spennende forskning fremover.

Redigert 8. juli 2020: Det er blitt sagt mye mer siden denne posten – mye mer enn jeg vil forsøke å oppsummere her – men jeg likte godt dette intervjuet med journalist Hallvard Sandberg i Språknytt 2/2020. Her beskriver han noen av de språklige utfordringene han har hatt som journalist som dekker koronopandemien. F.eks. forskjellen mellom “forventa dødstall” og “frykta dødstall”.