Påhøyden skriver i «Lovfragment på vandring» om hvordan et fragment fra en kopi av Magnus Lagabøtes landslov var innom flere land innen den nådde sitt nåværende hjem i Bergen. I saken synes jeg de redgjør kort og godt om språket i fragmentet:
I middelalderen fantes det ikke noe språkråd eller normering av språket. Hver skriver hadde derfor sin egen ortografi som baserte seg på tre faktorer: skriverens egen dialekt, skriverens forelegg (boken han kopierte) og skriverens opplæring.
Forskning.no/Forskersonen har i «Bokmysteriet i madonnaen fra Kyrkjebø» sett litt på hvordan fragment funnet i madonnaen fra Kyrkjebø i Sogn (fra 1200-tallet) kan være med på å gi svar om dens opphav:
Da Kyrkjebø-madonnaen ble konservert første gang for flere tiår siden fant man tre fragmenter fra et middelalderhåndskrift brukt som tettingsmateriale på innsiden av den hule kroppen, festet i nærheten av armhulene. Trolig kan de ha blitt brukt til å tette hull som har oppstått som en del av formingsprosessen.
Hvilken bok fragmentene kunne være fra, ble den gang ikke identifisert. I forbindelse med årets utstilling var det ønskelig å få vite mer om de tre bokfragmentene som tidligere hadde blitt hentet fram fra madonnaens indre. Hvilken bok var de fra, og kunne de fortelle noe mer om madonnaens opprinnelse?
I tillegg til spennende enkelt-mysterier som disse, er det en rekke mer bra fragment-stoff på Virtuelle handskrift hos UiB. Her har de gått gjennom alle sine middelalderfragmenter (som nevnt i saken fra påhøyden) og puslet dem sammen etter beste evne. Du kan «bla» gjennom noen av dem på nettsidene, og lese om både form og innhold.
Oppdatert (18. mars 2020): Video av Åslaug Ommundsen (UiB) som snakker om arbeid med fragmenter.
Oppdatert (22. august 2023): Universitetet i Bergen skriver litt om et nordisk samarbeid, siden fragmenter fra samme bøker kan ha spredd seg over flere land.