I 2015 tok eg eit sommarkurs i grønlandsk språk og litteratur ved Ilisimatusarfik (Grønlands Universitet). Der skreiv eg ei oppgåve om grønlandsk science fiction, som eg tenkte det kunne vere relevant å dele med omverda. Eg har gjort små endringar i han her, mest for å tilpasse han Internett.
I dette innlegget vil jeg raskt kikke på hvordan grønlandske prosaforfattere har brukt fremtiden for å si noe om sin egen samtid. Jeg har benyttet danske oversettelser av den grønlandske litteraturen.
To fremtidsromaner
Mathias Storch ga ut Sinnattugaq (på dansk: En grønlænders drøm, PDF) i 1914, som den første bok utgitt på grønlandsk. Storch hadde tatt sin kateketutdannelse i Nuuk (Godthåb), og siden tatt tre års videreutdannelse i København. Han gikk fra å være overkateket, til prest og viseprost for Nord-grønland. (Berthelsen 1983: 89). Han var også politisk aktiv, og var medlem av Grønlandskommisjonen av 1921, og en periode i det Nordgrønlandske Langsråd. (Berthelsen 1983: 96). Boken er satt til begynnelsen av 1900-tallet, og er dermed den eneste av bøkene jeg omtaler som ikke er satt til fremtiden. Selve fremtidsvisjonen kommer først frem i bokas siste kapittel, hvor hovedpersonen, Pavia, drømmer om året 2105. Denne drømmen blir presentert som tilnærmet profetisk. I fremtidsvisjonen får man se Godthaab med flotte, rene trehus og travelt byliv og egen skole (Storch 1915: 122f.). Det er ikke kun Godthaab som er blitt mer moderne, han ser skip eid av grønlandske kjøpmenn, med grønlandske handelsvarer (125). I samtale med andre får han høre at Grønland nå styres av et fungerende demokrati, og han ser at den grønlandske og det danske språk er likestilt (127). Selv om det er snakk om over hundre år frem i tid er det svært få tegn på noe nytt, samfunnet presenteres heller som det Storch så på som det ypperste i sin egen tid. Et mulig unntak er byens trykkeri, som har blitt større og modernisert, og Pavia får se «et stort, vidunderlig Rum, hvor alt saa anderledes ud end det, han plejede at se» (126). Oppsummert får man se en fremtid hvor «alt var bleven bedre aandeligt og timeligt» (133).
I selve drømmen møter man altså en idealversjon av Godthaab, som presentert av Storch – men alene sier den ikke stort om Storchs samtid. Det er et slikt Grønland han mener at en skal strebe etter, men dette kommer best frem i kapitlene opp mot Pavias drøm. Boka handler om Pavias oppvekst på boplassen, og hans reise til Godthaab. Gjennom hele romanen får man se at Pavia setter spørsmålstegn ved de grønlandske forhold, og ønsker seg en bedre situasjon. «Han gik omkring og tænkte på alt det, han havde set ved Kolonien. […] Hvorfor kan vi ikke have det lige saa fint og godt hos os?» (9). Romanens fortellerstemme tar Pavias side: «Hvis de ældre havde set denne Dreng, vilde de blot have let ham ud, thi hvem gider tænke til Bunds i alvorlige Spørgsmål?» (10). Man får gang på gang se grønlendere opptre ureflektert, og romanen er klar i sin kritikk av meningsløst snakk. Samtidig som den er positiv til mye av det danske, kritiserer den hvordan samarbeidet mellom danskene og grønlendere faktisk fungerer. Karakteren Gamle Simon er nærmest et talerør for forfatteren: «Roden til alt ondt heroppe er det, at Børnene faar en alt for daarlig Undervisning.» (58). Drømmen, framtidsvisjonen, kan ses på som kulminasjonen av dette, og et signal til Pavia om at han med tiltaksmot og iniativ kan være med å endre det grønlandske samfunn til noe bedre.
I 1931 ga Augo Lynge ut Ukiut 300-nngornerat (dansk: Trehundrede år efter…), som i motsetning til En grønlenders drøm er i sin helhet satt i fremtiden. Dette var den andre boken som kom ut på grønlandsk. Augo Lynge var, i likhet med Storch, utdannet ved seminaret i Godthåb, og senere videreutdannet i København. Lynge jobbet som lærer i Godthåb, og var politisk aktiv, hvor han i sin karriere gikk fra kommunestyret i Godthåb til landsrådet og, til slutt, det danske folketing. Hans politiske syn gikk ut på at Grønland skulle integreres i Danmark, og at Grønland måtte bygges opp rundt moderne fiskeri (Berthelsen 1983: 96). Boka er satt til 2021, det vil si 300 år etter Hans Egedes ankomst til Grønland, og den kan deles opp i tre deler. Første del av boka er en slags introduksjon til det moderne Grønland, hvor en av bokas karakterer, fårholder Jensen, skisserer Grønlands utvikling for en gammel venn, Frederiksen. Midtdelen av boka er en kriminalhistorie om et bankran, som i mindre grad inneholder beskrivelser av fremtidens Grønland. Siste del av boka er feiringen av 300-års dagen, og består i hovedsak av borgermesterens tale, som er en lite kamuflert argumentering fra Lynge sin side, hvor han forklarer det synet på Grønlands fremtid som har kommet frem tidligere i boka.
Det Grønland man møter i boka, er nå med i et internasjonalt samfunn, hvor de driver handel i stor skala med utlandet (Lynge 1989 [1931]: 8), og Grønland har inngått en avtale med Færøyene og Island om felles fisking i havområder (19). Det er nemlig moderne fiskeri og sauedrift (samt ku og hest) som er hovedbeskjeftigelsene (9), og fangerkulturen som er igjen er kraftig redusert (80). Byen Grønlandshavn, som er ment som et bilde på Nuuk1, har noen få tusen innbyggere (20), flotte hus med kjøkkenhager (7f.), forretningslokaler med store glassfasader og andre bedrifter, som for eksempel en kinosal (21). Kommunikasjon innad i Grønland er også kraftig forbedret, med daglige fly og passasjerskip (20). Radio og aviser er de viktigste medier (27), og man kan kommunisere med hele Grønland, via telefon, radio eller telegraf (54). Man får også inn radiokanaler fra resten av verden (25). De har ikke eget universitet, men man kan ta studentereksamen i Grønland, og så utdanne seg videre i København (38). Det er få teknologiske fremskritt, det er mer snakk om at teknologi som eksisterte på Lynges tid også blir tilgjengelig for Grønland. To unntak er politiet som har «en meget hurtig motorbåd» (65), og en maskin som kan smelte innlandsisen (30).
Oppsummert kan en lese Jensens bestefars historie som en parallell til Grønlands utvikling:
Det har godtnok været et stort arbejde med at udvide [gården], vi har måttet fjerne en utrolig mængde sten, for slet ikke at tale om at få jorden gødet. Derfor har vi kun kunnet lægge et lille stykke til ad gangen. Jeg kan kun sige: Jo, vi sled ganske vist, og vi blev ædt av myg2, men nu bagefter kommer belønningen. (10)
I det hele har Grønland utviklet seg til et moderne land – per 1931s standarder i alle fall: «[N]u er alt sådan noget, som vi bare har hørt om eller læst om i romaner, på vej til vores land. » (27). På mange områder stemmer visjonen ganske bra med fremtiden av Grønland, mens han bommer en del på andre områder. At hus først får innlagt strøm (7) i 2021, og at det samme år er første gang at grønlandske musikere spiller i Danmark (78) er klare eksempel på at Lynge virkelig underdrev Grønlands utvikling.
I boka bruker Jensen blant annet en fiktiv vitenskapelig artikkel for å forklare Grønlands utvikling (13). Slik blir fremtidsvisjon brukt for å fremme Lynges egne politiske holdninger, og på et vis utgi dem for vitenskapelig korrekte. I kommentarene til fortiden finner man nærmest en skjennepreken fra Lynges side: «De forstod ikke, at det hele tiden at skulle modtage hjælp, er den største forkælelse og vanære for det enkelte menneske såvel som for nationen, hvis ikke den bliver brukt som hjælp til selvhjælp.» (14f.). Et av hovedbudskapene er at grønlendere må bevege seg videre fra deres tradisjonelle liv, da «gamle tænkemåder og skikke for en stod del var årsagen til, at grønlændere kun gjorde meget beskedne fremskrift de første 200 år.» (17). Selv om han sterkt oppfordrer Grønland om å bevege seg bort fra den tradisjonelle levestilen («den grønlandske fangekultur og den europæiske kultur lader sig aldrig forene» (96)), er han ikke negativ til den. Han sier bare at det er et steg på veien til en moderne siviliasjon, og at alle moderne land har tatt det steget. Boken skildrer på et vis Lynges syn på et «ferdig modernisert» Grønland, men samtidig peker den også en videre utvikling, med smelting av innlandsis (30) som en mulighet for økt bosetningsområder. Muligheter for økt gruvevirksomhet hintes også til (30).
Noveller av unge grønlendere
Ukioq 2020 (dansk: År 2020) ble utgitt i år 2000, og er en samling av noveller og dikt skrevet av unge grønlendere, som alle omhandler Grønland i år 2020. Da den ikke er tilgjengelig på dansk har jeg ikke hatt mulighet for å undersøke den, men Langgård er innom den i «Greenlandic Literature from Colonial Times to Self-Government». Tekstene er, i følge Langgård, langt på vei opptatt av samfunnsproblemer. Noen har positive fremtidsvisjoner, andre har ikke. Hun konkluderer med at «Ukioq 2020 mirrors the tendency in literature to include individual, ethnic and global concerns.» (Langgård 2011: 161). Ukioq 2020 var et resultat av en konkurranse, og en liknende konkurranse ble holdt femten år senere, som endte med utgivelsen av 2040 i 2015. 2040 inneholder ti noveller skrevet av grønlendere mellom 18 og 25, og de er alle delvis eller fullstendig satt til Grønland i år 2040. Jeg har her valgt å gå raskt inn på to noveller fra samlingen.
«Utidelighet» (grønlandsk: «Piffissaanngitsumi») av Kenny J. Fisker handler om et Grønland rammet av en dødelig pandemi, hvor i alle fall deler av befolkningen er satt i karantene. Vi følger en familie på tre, hvor datteren er smittet med sykdommen. Det er et liv i dyp nød og fattigdom, og preget av uvitenhet og hjelpesløshet. Man får ikke vite hva som har skjedd, kun små detaljer, og alt sett gjennom karakterer i historien. Man får for eksempel høre at «Håndhæverne af loven var væk.» (Fisker 2015: 43), uten at man kan være sikker på om det faktisk stemmer. Mens de første fremtidsromaner var tydelig plassert i Grønland, er det lite i novellen som gjør dette klart. Det er snakk om en graver med kors og plastikkblomster (48), som er karakteristisk for Grønland, samt isbjørner (55).
Man kan lese en viss kritikk av staten, i novellen. De som står bak fjernsyns- og radioutsendinger anklages for å være uærlige, og for å ha håndtert krisen feil: «Han begynte at råbe af fjernsynet. Han beskyldte dem for ikke at reagere ordentligt, at alting kunne have været bedre.» (50). Og: «Det var intet, de kunne gjøre for at opretholde kontrol, med mindre de tog hånd om det, der forårsagede død i første omgang.» (50). Med noe godvilje kan man lese dette som en generell kritikk av overmakter som holder informasjon skjult fra befolkningen. Samtidig blir denne kritikken ytret av en høyst utroverdig karakter, som har mistet sin familie til krisen, og burer seg inne hjemme med alkohol som trøst. Novellen kan også ses på en generell kritikk av mennesker forfall til noe primitivt med mangelen av trygge rammer, og at dyret i mennesket kommer frem under pressede situasjoner.
Det er vanskelig å se hvilke tendenser som eventuelt kritiseres i novellen, og hva fremtidsvisjonen skal være konsekvenser av. En uærlig regjering, og dårlig håndtering av kriser kan være noe, men selve sykdommen gis det ingen forklaring for. En kan spekulere i om det her, i likhet med andre noveller i samlingen, er snakk om konsekvenser av urangruver, men det er i så fall ingenting i sele novellene som hinter om det.
Debora Hansen Kleists «Uuliasiortut nunaat» (dansk: «Olieeventyret») er tydeligere plassert i Grønland, og inneholder en klarere samfunnskritikk enn den forrige novellen, da den tar opp tematikk som klasseskiller og rettferdig fordeling av goder i samfunnet. Novellen er skrevet i første person, så vi tar del i reflekteringene over samfunnet gjort av ei ung geolog i Nuuk. Nuuk er blitt en moderne by med over 50000 innbyggere (Kleist 2015: 28), «glitrente højhuse af glas og kunstværker» og Michelin-restaurant (26). Det er også blitt et mer internasjonalt samfunn, med direktefly til New York (27) og importert arbeidskraft fra hele verden (28). I fokus er forholdet til Danmark, de som ikke tar del av den nye rikdommen skylder på de danske, og ved valget vinner et parti som vil sende dansker ut av landet. Her kan man se konsekvensene av at om Grønland ikke behandler ny rikdom ordentlig, så kan det føre til et ubalansert samfunn, hvor de med akademisk utdannelse sitter igjen med det meste av godene. I novellen får man se hvor viktig det er at alle dras med på lasset, om ikke kan det føre til holdninger blant de undertrykkede som vil skade landet som helhet. På den måten fungerer novellen som en klar advarsel mot noe helt konkret.
Avslutning
Dette har vært en veldig rask gjennomgang av enkelte sider ved noe av Grønlandsk eldste og yngste litteratur. I de to fremtidsromanene får man en visjon av Grønland som et bedre sted i fremtiden, gitt at grønlendere arbeider hardt for å få det til. Begge romanene virker motivert av et ønske om å spre et budskap, politisk og holdningsmessig, til grønlendere. På den måten bli visjonen av et fremtidig Grønland en måte å argumentere deres sak på. Særlig Lynge smører tykt på med sin moral, men også Storch er klar i sitt budskap om dette. Deres motivasjon for å inneholde beskrivelser av fremtiden var trolig å vise mulige konsekvenser av deres egne ideer om hvordan landet burde styres. I novellene skrevet av unge grønlendere møter man en annen måte å argumentere på. I Fiskers novelle er det uklart akkurat hva han kritiserer, men om man leser det som en kritikk av statens måte å kommunisere med folket, så demonstrerer novellen de negative følgende en slik politikk vil ha. I Kleists novelle er dette mye tydeligere, ved å vise fremtidens Grønland som et glansbilde med sprekker, klarer hun å argumentere for at man skal se med varsomhet på eventuelle fremtidige ressurser, og ta man ikke må glemme de som ikke får ta direkte del i «oljeeventyret».
Det er også viktig å huske at Storch og Lynge selv valgte å bruke fremtidsvisjoner som virkemiddel, mens Kleist og Fisker følgte premissene av en konkurranse.
Litteraturliste
Berthelsen, Christian. 1983. Grønlandsk litteratur. En kommentert antologi. Centrum.
Fisker, Kenny J.. 2015. «Utidelighet» i Therkildsen, Lene (red.). 2040. NAPA & milik. 40-57
Kleist, Debora Hansen. 2015. «Olieeventyret» i Therkildsen, Lene (red.). 2040. NAPA & milik. 26-38
Langgård, Karen. 2011. «Greenlandic Literature from Colonial Times to Self-Government.» i Karen Langgård and Kirsten Thisted (red.): From Oral Tradition to Rap. Literauters of the Polar North. Ilisimatusarfik / Forlaget Atuagkat. 119-187
Lynge, Augo. 1989 [1931]. Oversatt av Tine Graversen og Kirsten Thisted. Trehundrede år efter… Autkkiorfik.
Storch, Mathias. 1915. En grønlænders drøm. Gyldendalske boghandel.
1Selv om Nuuk også er nevnt (30).
2Lynge irriterer seg visst over myggen, da den også klages over to ganger til i romanen (side 8 og 69).