I 1940 gav Arnulf Øverland ut diktsamlinga Ord i alvor til det norske folk. Dette er ei alvorstung bok der han han har skrive dikt som kna vere til hjelp gravferder og i møte med døden. Eit av dikta i samlinga tek føre døden til ei ung kvinne, og kjem med nokre skildringar av døden som filosof Herman Tønnessen fleire år seinare kritiserer. Først diktet:
Ved en ung kvinnes grav
Det merkes på så mangt, når vinteren tar ende.
Det demrer mildt og grått, i luften kan du kjenne
det våte åndedrag fra havet fjernt i syd.
Det drypper… Har du hørt så saktelig en lyd?Og siden kommer sol og skinner lange dagen,
lerfivel gløtter frem, og blåveis nedi hagen.
En dag er stæren der. Snart ligger vollen grønn,
og bjerken springer ut så lykkelig og skjønn!Av slik en enkel ting blir hjertet ungt beveget,
den er så løfterik, den minner om så meget,
det er som om din egen ungdom gjenopstår.
Men intet er så skjønt som menneskenes vår!Hvor blånet vel en dag som i de unge drømme?
Hvor avlet sol og regn så grøderike strømme?
Hvad er vel bekkebrus og solvarm sønnenvind
mot ømhets gjennembrudd i menneskenes sinn?Hvad er så varmt og rikt som unge smil og tanker?
Hvor møter du en lengt, som den i blodet banker?
Så du i mark og mo og hagens grønne hegn
den sjelelige vårs forunderlige tegn?Du så den hos ditt barn, din egen lille pike,
for hvem en kjøkkenkrok blev til et fabelrike,
for hvem en gråværsdag blev blank av eventyr
med hulder og med troll, prinsesser, dukker, dyr!Et lite moderfrø, som alltid måtte favne
små pene ting, hun fant, og gi dem liv og navne.
I eftertenksomt strev kom hun med armen full
av blomster, kongler, skjell og edelsten og gull!Og der gikk mange år. Hun vokste, hun blev kvinne.
glad, snild og lykkelig, slik står hun for vårt minne
Men enda, mangen natt blev hodeputen våt.
Så tung kan lykken bli, den strømmer ut i gråt.Det vanskelige liv. . . Det skulde hun vel greie.
Det hårde, skjønne liv, vel var det verd å eie.
Hun kjente jo dets kraft i sine årer flø,
hun stod så lengselsspent – og bare for å dø.Vi står ved mørkets port inn til de siste steder.
Vi vet, der er en vei, men ikke hvor den leder.
Si, har da denne natt slett ingen stjernebro,
en lysning til vår trøst, en hvelving for vår tro?Usalige som spør, og dåre du som svarer!
Der finnes ikke ord, som dødens dyp forklarer.
Der er slett ingen natt og ingen mørkets port.
Vi vet kun, der er fred for den som er gått bort.
Det er vanskeleg å sjå korleis eit dikt som denne kan provosere, men i Jeg velger sannheten (1983) er Herman Tønnessen oppteken av kor vanskeleg det er for menneske å forstå at me skal døy, og han hissar seg opp over korleis me handterer det i språket. Som døme på det, har han funnet fram til dette diktet av Øverland: «Selv ikke-religiøse eller endog anti-religiøse diktere [som Øverland] får seg til å si de forunderligste ting om tilintetgjortheten, det å ikke være mer.». Etter å først ha irritert seg over biletet «mørkets port», let han tvilen komme Øverland til gode når siste strofe kjem, der Øverland sjølv vedgår at det ikkje finst ord for å forklare døden. Men når Øverland så avsluttar med å seie at det etter døden er «fred», blir det for mykje for Tønnessen:
Først og fremst finner jeg det forstemmende når Øverland avslører seg som en ganske almindelig stakkarslig stymper og forfaller til det samme flate, flaue, forterpede, prestelige gravpjatt med dets uvederheftige, sakkarinsøte eufemismer. Gudene skal vite at jeg er ingen helt og ingen heltedyrker. Tvertimot: intet morer meg mer enn virkelig gode anti-heroiske vittigheter. Men det får da tross alt være en grense for intellektuell ynkelighet!
Tønnessen om det. Øverland har dessuten ei forklaring i forordet: «Ved enhver gravferd vil både og religiøse og fritt tenkende mennesker møtes. Men da man ikke diskuterer over en grav, har jeg holdt tekstene i en tone, som bør kunne forene alle i en felles følelse.»
Eg kan elles anbefale forordet i sin heilheit. Her kjem han med kritikk av modernisme, men også tankar om kva dikt er og kan vere, særleg når ein har det vanskeleg.