Jeg har sansen for disse reklameannonsen for Norlis antikvariat:
Fra beskrivelsen i sin nominasjon til Gullblyanten 2019:
Norlis Antikvariat har ligget på samme adresse siden 1890, og er en institusjon innen klassisk litteratur og sjeldne bokperler. Hvert år minner de publikum om dette, og forsøker i sine budskap og uttrykk å kommentere samtiden med produktet i fokus.
En dag på Gvarv fik jeg besøk av en vakker unggut fra Bøherred: det var den senere maler Stadskleiv. Ham spurte jeg hvordan nissen saa ut i Bø. Jo, det visste an nok, han var liten og «træk», og haremynt. Jeg skulde netop tegne en nisse og tænkte ikke paa andet nat og dag. De tidligere fremstillinger syntes jeg ikke var noget. En nat drømte jeg at Bjørnstjerne Bjørnson var hos mig. Jeg lot ham sætte sig pa en stol midt paa gulvet i et stort tomt værelse, gløttet paa døren og slap ind en underlig liten fyr, der løp som en rotte langs gulvlisten og pludselig stoppet op like foran Bjørnson og gjorde hallingkast. «Ser du den,» sa jeg. Om morgenen visste jeg ogsaa hvordan nissen saa ut.
Fra Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr ved P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe og Moltke Moe av Erik Werenskiold (1910)
Av de tidligere fremstillinger han var negative til, kan en nevne Hans Gude sine nisser (s. 37 og 270) fra Norske Folke- og Huldre-Eventyr (1879). Werenskiold sier «Gudes nisse er en latterlighed».
Flere nisser fra Werenskiold: Kunstnerens monogram med nisser (1873-74), Nisse med pipe (før 1888), Hest og nisse på låvebro og som skisse (før 1887), Nyttårskort 1 og 2 (1890).
Espen i Asmo (ca. 1987) er et pek-og-klikk dataspill, hvor du som Askeladden må navigere deg gjennom en eventyrverden med elementer fra folkeeventyrene. Læremiddelsentralen beskriver det slik:
Et spill i Asbjørnsen og Moes eventyr
Du er Espen Askeladd på reise gjennom Asbjørnsen og Moes eventyr: Du spiller selv hovedrollen i dette eventyrspillet og beveger deg fra bilde til bilde ved å angi retningen du vil gå. Gjennom dine valg bestemmer du hvordan eventyret skal utvikle seg. På veien møter du kjente situasjoner fra en rekke eventyr og støter på problemer som kan løses dersom du kjenner eventyrene. Du må selv finne ut av hvor du er, hva du skal, og hva du har å hjelpe deg med. Meget underholdende. Enkelt å bruke. Vokt deg for trollene, og sørg for å skaffe deg nok mat! .
Spennende! Men hvor kan man spille det? Dessverre er det ikke så lett. (OPPDATERING: Espen i Asmo er nå tilgjengelig på nett! Se oppdateringen nederst i dette innlegget.) Nasjonalbiblioteket har spillet (tweet), og noen som hevder å ha fått det tilsendt sier at det ikke lar seg åpne pga. gammel kopisikring. Men begge disse to sporene er flere år gamle, uten at det har dukket opp noe nytt. Omtrent samme år hadde BT et intervju med skaperen av spillet, Geir Larsen, om noen av hans nyere spill. I den anledning blir Espen i Asmo nevnt:
I 1984 fekk Larsen napp hjå forlaget Aschehoug, som han utvikla fire pedagogiske dataprogram for.
«Elevane skal reagere med å med å gje maskinen eit svar på tastaturet til maskinen (…) Er svaret feil, vil maskinen varsle ifrå», forklarte Larsen til avisa Hardanger same året.
Kort tid etter vart han engasjert av mellom anna Datasekretariatet, som den gong vart drive av no nedlagde Kirke- og undervisningsdepartementet, for å fremja IKT i skulen og hjå lærarar.
Programmeringsreiskapen «Regissøren» vart utvikla, samt «Espen i Asmo» – eit spel gjennom eventyra til Asbjørnsen og Moe.
— Enno får eg e-postar frå folk som hugsar Espen i Asmo og vil leita det fram att. Sant skal seiast, så har eg ikkje heilt oversikt. Men spela frå den tida ligg nok på nokre datamaskinar rundt om i Noreg, seier Larsen.
«Apper frå Hardanger», BT 4. april 2016
Men deler av spillet har man likevel tilgang til gjennom trykksaker som er digitalisert av Nasjonalbiblioteket. I brukermanualen (1993) finner man flere skjermskudd, samt en del informasjon om hvordan man spiller spillet:
I manualen kommer det også frem hvilke eventyr man må ha lest for å kunne løse oppgavene i spillet: «Espen Askeladd og de gode hjelperne», «Gjetekongens harer», «Prinsessen som ingen kunne målbinde», «De tre bukkene Bruse», «Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen», «Veslefrikk med fela», «Skrinet med det rare i», «Smørbukk» og «Oterhammen». I tillegg er det referanser til «Rødhette» og «Rottefangeren». Ikke verre, altså.
I Pedagogisk programvare (1987) finner man også en del informasjon om hvordan spillet er bygget opp, samt mer grafikk fra spillet:
Spillet finnes helt sikkert bevart hjemme hos noen, og vil nok dukke opp digitalt på sikt…Men det er også mulig å fremskynde prosessen, for spillet er tross alt tilgjengelig hos Nasjonal læremiddelsenter i Oslo. Er det noen med tilgang til diskettstasjon som tar utfordringa?
Oppdatert (21. august 2021): Noen tok utfordringa! 23. juni kunne Kristoffer Sjøthun (@sjokri) melde at han hadde fått spillet fra Nasjonalt læremiddelsenter og allerede 25. juni var spillet lastet opp til Internet Archive, hvor du kan laste det ned eller spille det i nettleseren: Espen i Asmo 1.3. Les også Spillhistorie.no sin sak om funnet. De følger ellers også Sjøthuns arbeid med å ta var på norsk spillhistorie.
Se også innlegget om et annet spill basert på norske folkeeventyr: Pannekaka til Commodore64
Historie/kuriosa-nettstedet Futility Closet har en fin anekdote om å skryte på seg historiekunnskaper:
Samuel Johnson used to boast that his memory was so prodigious that he could recite an entire chapter of Niels Horrebow’s 1758 Natural History of Iceland. When challenged he would declaim:
«Chap. LXXII. Concerning Snakes
There are no snakes to be met with throughout the whole island.«
That’s it. Editor George Birkbeck Hill adds, “Chapter XLII is still shorter:–
«Concerning Owls. There are no owls of any kind in the whole island.«
Et par norske kandidater til utenatlæring. Noen andre forslag?
Visste du at det var en fyllepennkrise i 1949? Og at det etter denne ble det oppretta fyllepennfabrikker i både Bergen, Ski og Oslo – hvor alle tre ble omtalt som først i Norge? Eller at fyllepennblekk ble omtalt som «ørneblekk» etter den største norske produsenten? Ikke jeg heller. I mai i år hadde Fyllepenna.no er en serie om norsk fyllepennhistorie, fra den spede begynnelse til status i dag.
Før skrev man brev, og mange av dem ble tatt vare på. Noen av disse har blitt samla i bokform opp gjennom årene, f.eks. brevvekslinger mellom kjente personligheter som Bjørnson og Skram, eller som en del av noens samlede verker. Nasjonalbiblioteket har de siste åra gjort en del for å få brevskatten frem i lyset, og historikere jobber med å sette det i system med brev fra resten av verden.
Hvem skrev til hvem er et verktøy som lar deg bruke brev til å undersøke sosiale nettverk:
Her kan du søke etter personer som har skrevet eller mottatt brev. Trefflisten viser aktuelle personer, og fødsels- og dødsår der dette er kjent. Ved å klikke på navnet ser du antall brev vedkommende skrev, og i hvilke år de ble skrevet.
Du kan også søke på et bestemt årstall. Da får du en liste over antall registrerte brev fra det aktuelle året, fordelt på avsendere.
I tillegg har de gitt ut en del brev som fritt nedlastbare e-bøker (NB kilder). De jobber også å legge ut privatarkiv og manuskripter digitalt, men det er ikke alle som er like lett å finne frem i enda.
Disse brevene, samt andre brev fra norske arkiv, jobber NorrKorr med å føre inn i den internasjonale databasen correspSearch. Les en fin sak om dette på HistorieBlogg.
Trolig inspirert av engelske Letters live, har Nasjonalbiblioteket også begynt å ha arrangement hvor kjente skuespillere leser opp bemerkelsesverdige brev. Disse finner du i Nasjonalbibliotekets arrangementpodkast under navnet Levende/Levande brev. Her er episodene som er ute til nå:
Halldis Bomhoff var kronprins Olav sin lærer fra 1911 til 1914. Hun bestemmer seg for å skrive ei dagbok om sine opplevelser, men holder den tilsynelatende hemmelig resten av livet. I 1990 blir dagboka funnet av hennes etterkommere med påskriften «Må brændes når jeg er borte». Heldigvis valgte de likevel å bevare dagboka, for det er et fint historisk dokument både av lærerrollen og en kronprins sin oppvekst i et nyetablert kongerike. Dagboka ble gitt ut i 1992 under tittelen Min lille prins: dagbok fra Kronprins Olavs første skoletid.
I løpet av årene med Olav får Bomhoff oppleve en del som hun selv skjønner er spennende historiske øyeblikk, som da Olav finner ut at han også vil få et tall bakom navnet sitt:
En dag, vi snakket om Haakon I den gode, spurgte han mig hvilket tal han vilde faa. Jeg regnet over og fandt at han blev den 6te hvis vi tok me den lille Olav Magnussøn. Siden kom jeg til å tænke paa at de kanskje engang blir noksaa underlig for mig at huske den lille episode der.
Min lille prins, .s. 38
Ettertiden viste at man valgte å ikke regne med Olav Magnussøn (selv om han er i kongerekka). Senere i boka (s. 82) spekulerer Olav i om faren hans, Kong Haakon VII, også burde ha et tilnavn som «den gode». Siden «god» alt er tatt, konkluderer Olav om at det må bli «den snilde». Faren fikk vel aldri et etablert tilnavn, mens Olav selv endte opp med å bli huska som «folkekongen«.
Like spennende som de historiske øyeblikkene er Bomhoff sine ærlige skildringer av hvor vanskelig det var å være lærer. Hun opplever Olav som en engasjert og flittig elev som gjør det bra i det meste – men ikke skriving. Den tids løsning var å være streng mot eleven, men dette er noe hun synes er vanskelig:
Uf, jeg er for svak!! Jeg maa ta mig sammen og være strengere: sætte 2,5 uten at blunke, naar det gaar som idag! […] Ak, det er ikke let at være mig! Snart synes jeg, jeg forlanger formeget, snart for litet! Men det er vist det sidste, jeg gjør. Jeg skal forhærde mit hjerte mot de blaa øinene, lukke ørene igjen for den indre stemme hos mig selv, som altid i det avgjørende øieblik finder tusen forklarende og formildende omstændigheter. Jeg skal gi ham korte lekser, men forlange at han kan dem aldeles, og være ubønhørlig som livet selv, naar karakterene skal sættes. Aah! hvor det blir vanskelig! […] Ak, lille prins Olav, jeg som bare vilde beskytte dig mot livets grumhet, – jeg er isteden sat til at være den som skal hærde dig, saa du kan staa imot den! Og det er noget helt andet!! Men det er bedst for dig at jeg er streng. Derfor skal jeg være det!
Min lille prins, s. 20
I ettertid viste det seg at Olav V. hadde dysleksi, noe man ikke hadde et klart begrep om på den tida.
Boka er med å menneskeliggjøre tidligere lærerpraksis som kan være vanskelig å forstå i dag. Bomhoff blir etterhvert gift og får eget barn, som fører til at hun ikke lenger kan være lærer for Olav. Dagboka er på ca. 100 sider, og ligger i sin helhet på Nasjonalbiblioteket sine nettsider.
Redigert (16. september 2020): NRK har en sak en ny Olav V.-biografi som bl.a. går inn på hans ordblindhet.
En av mine favorittkanaler på YouTube er My Analog Journal. Kort sagt består videoene i hovedsak av en DJ som spiller et utvalg låter fra samme land. Å bruke videoene derfra som bakgrunnsmusikk når jeg jobber, gjør at jeg føler meg hipp og bevandra i musikkverden. Frem til nå har Norden vært dårlig representert, men nylig endra det seg med en video med estisk musikk:
Men er Estland et nordisk land? På mitt besøk av historiemuseet i Tallinn i 2016 hadde de en video som argumenterte for dette, og det er et vanlig syn blant estere. Spørsmålet har ei eiga side på Wikipedia. For min del må de gjerne være en del av varmen. Kanskje mer fokus på dette gjør at vi får ei norsk oversetting av Kalevipoeg?
Hardemo kyrka ligger i Kumla i Örebro län i Sverige. Kirkebygget i dag er fra 1766, men selve kirketårnet står igjen fra ei eldre kirke fra 1100-tallet. I det pyramideformede spiret til denne kirka er det sperrer på 13 meter som er uvanlige i sin utforming. I denne videoen fra Örebro läns museum undersøker de en teori om hvordan sperrene har blitt laga ved å lage en tilsvarende sperre med tradisjonelle metoder.
Videoen er både pedagogisk og spennende, og jeg liker særlig godt at de diskuterer litt underveis verdien av å gjøre slike forsøk.
Ellers: Om du ser deg rundt inne i kirka kan du se en figur av Olav den Hellige fra 1200-tallet. Olav er kirkas skyttshelgen, og i nærheten av kirka ligger S:t Olofs källa hvor det har vært tradisjon for å gi ham offergaver.
Via kottke.org
LibriVox har siden 2005 samla folk og produsert gratis lydbøker basert på (stort sett) forelda verk som er blitt allemannseie. Til nå har tusenvis av romaner, sakprosabøker, novellesamlinger, magasiner og liknende blitt gjort fritt tilgjengelig – alt lest opp og delt av frivillige. Noen lydbøker er soloprosjekt, hvor en leser tar for seg ei hel bok. Men det er mange prosjekt som er åpne for flere deltakere. Et eksempel er FNs menneskerettigheter, som de prøver å få lest inn på flest mulig språk.
Det er noe nordisk litteratur på plattformen, men veldig lite på norsk. Nylig kom den første romanen på norsk: Den siste viking (1921) av Johan Bojer. Det er i tillegg noen dikt og eventyr, men jevnt over er det lite materiale på norsk foreløpig. Norge er likevel godt representert, med oversatte verker av kjente forfattere som bl.a. Hamsun, Ibsen, Lie, Undset, Bjørnson , Asbjørnsen & Moe, Amundsen, Kielland (på tysk), Nansen og Holberg. I tillegg dukker det også opp mer uventa norske verk, som ei barnebok av Hans Aanrud. På LibriVox sin blogg hadde de nylig et innlegg med tips om nordiske og baltiske verk.
Frista til å bidra? For å unngå at kvaliteten blir for dårlig, er det en liten prosess å komme i gang. Man må lage konto på diskusjonsforumet, følge noen ganske strenge regler og ha noen til å lytte gjennom det du lager. Å få tak i norske verker som er allemannseie er ingen sak, du finner f.eks. en del på Bokselskap og Prosjekt Runberg.
