I innledningen til den norske utgaven av Lawino syng, skriver Olav Bakken Jensen om hvordan forfatteren Okot p’Bitek oversatte sitt eget verk fra luo til engelsk, men følte at det gikk ut over selve verket:
I eit noko nedslåande føreord seier Okot p’Bitek her at han ved omsetjinga «har skjemt krigarens sverd, klipt ein bit av ørnevengen og drepe rim og rytme». Det kan tykkjast ein heller høg pris for å kjøpe seg inn på verdsmarknaden, og viser nokre av problema ved omsetjing frå ein kulturkrins til ein annan.
Dette fikk meg til å tenke på Georg Johannesen sine kommentarer til sin oversettelse av kinesiske Tu Fu. I den forsvarer han at det kommer nok en oversettelse av Tu Fu (en annen kom året i forveien), og at den kommer fra en som neppe er kvalifisert:
En nordmann som ikke kan et ord kinesisk bør kanskje også la være å oversette Tu Fu til sitt eget norsk. […] Men på den annen side: NATOs norske aviser kommer ut hver dag. «Aftenposten» trykkes til og med både morgen og kveld. I en fornuftig verden ville det vel være omvendt: Tu Fu ble trykt hver dag mens «Verdens Gang» bare fikk komme ut med 1200 års mellomrom.
Men hvordan går man frem for å oversette en tekst fra et språk man ikke kjenner? Johannesen fortsetter:
Oversettelsen er gjort uten filologisk innsikt ved hjelp av norske, svenske, danske, engelske og tyske antologier. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å gjengi Tu Fus versemål. Jeg har forkortet Tu Fu eller forlenget ham med strofer fra andre dikt. Dette har skjedd ut fra følgende prinsipielle synspunkt: Med en dikter som levde for 1200 år siden kan man gjøre hva man vil så sant man respekterer ham.
Og jeg synes det er noe fint med denne tanken om at en kan oversette eller bearbeide en fremmed tekst, så lenge en viser respekt for originalen og forfattren. Det er et slags kompromiss, hvor man vet at mye går tapt i oversettelsen, men håper at det er nok igjen til at det likevel er en berikelse.
Den norske oversetteren av Lawino syng har den utakknemlige oppgaven å oversette en oversettelse som alt skal ha mangler. Men han gjør det med en viss optimisme:
Men eg vil tru at sjølv eit stuttsverd kan bite, og eg vonar ørna enno har vengefang til å vere flygedyktig.